Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/10/2006

litt tid for seg selv

Å være alene er en luksus jeg unner meg av og til.
En luksus folk i Bunda ikke forstår betydningen av.
I Bunda er det å være alene en risikofaktor.
Du er utsatt.
Du kan bli ranet, og du kan bli ensom.
Fellesskap gir trygghet.
Fellesskap gir selskap.
Og derfor er alltid folk omgitt av mange mennesker.
Og derfor har ikke gartneren vår lyst til å gå når mørket siger på, for han bor på en hybel for seg selv her i Bunda.

En eller annen gang i løpet av morgenen kommer hushjelpen, og roper ut sitt ”hodi”.
Om vi ikke har kommet oss opp før, så må vi opp nå.
Og så går hele dagen, med en hushjelp i huset.
Hun har sine oppgaver, som hun utfører med glans, og sang.
Hele dagen lyder det sang, og nynning.
Litt ut på ettermiddagen er hun ferdig, og går hjem, og vi har noen minutter for oss selv, før gartneren kommer, han som ikke vil gå når skumringen legger sitt slør over Bunda.
Det er alltid noe gress som skal rakes sammen, eller noe løv som skal brennes, eller noe annet som må gjøres.
Alltid noe som gjør at han ikke kan gå.

Til slutt ble det for mye.
”Når klokken er blitt 18.30, da er arbeidsdagen din over. Da må du gå”.
Vi orket rett og slett ikke mer.
Vi var lei av å ha huset fult av folk fra tidlig morgen til sene kvelden.
Vi hadde behov for å være for oss selv. Være alene.
Men det ville han ikke forstått, for som sagt så er det trygghet og selskap i fellesskap.

Da vi først kom til Kenya hadde vi en språklærer som fortalte oss at da han flyttet til Nairobi, så hadde han med seg en fra Marsabit som ikke hadde annet til oppgave enn å være der sammen med ham, så han slapp å være alene.

Felleskap, trygghet, selskap.

Gartneren bor som sagt på hybel her i Bunda.
Hybelhuset har 14 rom, og det bor 13 andre familier der, utenom ham.

????????

Altså er det ikke trygghet han mangler, når han ikke vil gå om kvelden.
Selskap?
Jeg kan ikke forstå at det er mer selskap i oss enn i de 13 familiene han bor sammen med.


”Det er så mange unger der, at jeg blir rar” sa han en dag.
Fra tidlig morgen til neste morgen er det ungehyl, barnegråt, skrik og skrål.

Gartneren vår har rett og slett vært for lenge med norske. 20 år faktisk.

Hos oss og i hagen vår har han funnet seg et fristed.
Det er ikke rart han ikke vil gå, for han trenger litt tid for seg selv.

Men hvorfor må det være her hos oss?

Comments

Den var utrolig fin. Hils vår venn og ha en tålmodig dag!

Posted by: Frank | 03/14/2006

The comments are closed.