Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/09/2006

kongelig

Av og til kjenner jeg meg riktig så kongelig der jeg kjører langs veiene her i Mara.
Jeg vet nøyaktig hvordan kongen har det når han er på tur i kongeriket Norge, og barna smiler og vinker til ham.
For her smiler og vinker det barn til meg hver eneste dag, og over alt.
I stedet for ”leve kongen” og ”hurra”, og slikt noe, så roper barna i Mara ”mzungu” og ”howayou” når jeg kommer kjørende.
Og så smiler de bredt og vinker, alle sammen.
Og jeg vinker tilbake.
På geistlig vis lar jeg hånden sirkulere rundt håndleddet i elegante bevegelser, mens jeg løfter armen litt i været.
Jeg kan jo ikke overdrive heller.
Og som kongen, så nikker jeg og smiler til alle de fremmøtte, langs veiene jeg ferdes på.

Jo, jeg tror jeg hadde gjort meg godt som konge.

Og kanskje er jeg det i alle disse barnas øyne.
Kanskje jeg oppfattes som den som skal berge dem fra fattigdom og nød.
For er det noe jeg møter når jeg omsider kommer frem dit jeg skal, så er det stort sett en ting det går på:
”Hvordan har du tenkt å hjelpe oss med det?”
Og ”det” er aldri et filosofisk problem, eller et religiøst problem.
”Det” er alltid, absolutt alltid, knyttet opp til et økonomisk problem.
I deres øyne er jeg visst en slags kong Midas som har et uuttømmelig lager av penger et eller annet sted, som jeg mer enn gjerne skulle øst ut over mine undersåtter, slik at deres kirker kunne fått gulv og tak, vinduer og dører, og mer til.

Barna jeg treffer langs veien har heldigvis ikke kommet så langt at de ber om tak og gulv enda, de nøyer seg heller med å be om en drops, eller to.

Først må du lære deg å hilse pent.

En dag blir jeg kanskje nødt til å dele ut en haug med drops.

Foreløpig nøyer jeg meg med å smile og vinke.

Jo, jeg tror jeg ville gjort det godt som konge, om det var alt kongen gjorde.

The comments are closed.