Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

02/21/2006

kommunikasjon2

I gårsdagen blogg prøvde jeg å si noe om det å kommunisere med andre mennesker, og hvilke resultater det medfører om det er rusk på linjen.
Dagens blogg handler også om kommunikasjon, men i en annen etasje.

Da vi i 1994 kom til Kenya for første gang, kommuniserte vi med utenforverdenen ved hjelp av noe så håpløst gammeldags som brev. Ikke e-post, for det visste jeg ikke hva var, men rett og slett brev i papirs form.
Når arket var ferdig skrevet ble det sirlig brettet og lagt i en konvolutt, hvor en adresse ble påført. Vi klistret på et frimerke, jeg antar de fleste fortsatt vet hva det er uten at de nødvendigvis må være filatelister, og sendte det av gårde.
Det hele fungerte utmerket.
Det gikk noen uker så kom brevet frem, og noen uker senere fikk vi kanskje brev tilbake.
Det eneste rusket på linjen den gangen var uærlige arbeidere på det lokale postkontor, som, når fristelsen ble for stor, snappet til seg et av våre brev.
Den dag i dag vandrer det kanskje en liten unge rundt i Nairobi i en pysjamas som var tiltenkt et av våre barn, men stort sett tror jeg det kom frem det som ble sendt, enten det var den ene, eller den andre veien.
Jeg var lykkelig uvitende om SMS, MSN, e-post osv.

Så ble det 2005, og vi reiste til Bunda, i Tanzania.
Vi hadde med bærbar PC, litt slitt riktignok, men fullt operativ, samt et par mobiltelefoner, for i Bunda var det full mobildekning.
Ved ankomst Bunda kunne vi få koble oss til bredbånd, med spørsmål om vi ønsket fiberoptiske kabler. Jeg hadde så vidt hørt om slikt noe, og takket høflig nei, grunnet en pris som gikk langt over det vi var i stand til å betale.
Det ble i stedet kjøpt inn vanlige kabler, og switcher, og plutselig var vi på nett.
Vi kunne sitte i Bunda, i Tanzania, og chatte med folk i Norge.
Det var jo helt utrolig. Som å være hjemme på Melhus.

Vi sendte e-post, og fikk svar samme dag.
Vi sendte SMS, og fikk svar før vi rakk å snu oss.
Marsabit og 1994 var et lysår unna, nei 2 lysår unna.
Vi befant oss med ett i romalderen, og var helt på tuppa, helt til rusket begynte å dukke opp.

”Kommer ikke på nett” ble den frasen vi gjentok flest ganger i løpet av en dag.
”Finner ikke siden” var teksten som dukket opp hver gang den blå E èn ble trykket på.
Telefonnummeret til Simbanet var det som oftest ble tastet.
Teknikeren fra Simbanet ble min ”beste” venn.

Frustrasjoner jeg tidligere ikke kjente til stod nå i kø.
Det hendte jeg prøvde å gå i apatimodus, men selv apatimoduset tok ikke av for irritasjonen som vokste til en flodbølge av antipati mot alt som har med nettverk å gjøre.
Jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt om bredbånd og slikt noe.
Jeg skulle ønske jeg aldri hadde vent meg til å bruke e-post.
Jeg skulle ønske jeg aldri hadde gjort meg avhengig av kjapp kontakt med utenverdenen.

Jeg som kan sitte på en krakk i timevis og vente på noen som aldri kommer, fordi apatimoduset tikker og går, får vondt i magen om jeg ikke kommer på nett øyeblikkelig.
I Marsabit i 94 gledet jeg meg over 2 uker gamle Vårt Land.
Nå er jeg nødt til å få sjekket siste nytt på VG nett, hver dag.
Hva har skjedd med meg?

Jeg er blitt som en av de lokale, som når de havner bak rattet på en bil, glemmer alt om ”hastverk er lastverk”.
”Pole pole ndiyo mwendo” er leveregelen her ute, helt til du havner i en bil, da kan det bare ikke gå fort nok. Swahilien betyr forresten noe slikt som at ”sakte sakte er veien å gå”.

Jeg er blitt avhengig av tekniske hjelpemidler, som når de ikke fungerer vipper meg helt ut av vater.
Likevekten rokkes, av rusk på linjen, og halvparten av arbeidsdagen går med til å fjerne rusket, slik at jeg atter en gang kan kommunisere med utenverdenen, være på nett, som er blitt det aller viktigste i min tilværelse.

Er dette så et fremskritt?
Det hender jeg lengter tilbake til 1994, da jeg var lykkelig uvitende om foranliggende frustrasjoner, og alt jeg hadde å bekymre meg for var uærlige sjeler på det lokale postkontor.

Comments

Jeg bruker nok en del tid foran skjermen jeg også. Var offline to dager, og du verden så mye husarbeid jeg fikk gjort :)

Posted by: Grete | 02/22/2006

The comments are closed.