Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

02/10/2006

Få bo hos deg?

I går traff jeg en liten gutt som i ramme alvor mente han skulle bli med meg hjem.
Jeg traff ham i Chirorwe, en times biltur inn mot Majita.
I fullt alvor sa han at jeg burde ta ham med hjem slik at han kunne bo hos meg.
Litt rar i toppen kanskje?
Slettes ikke.
Fra hans ståsted var det et naturlig, og glimrende forslag.
Da vi bodde på Wema, hadde evangelisten nevøen sin boende hos seg i over et år.
Det er storfamilien som teller her ute.
Hva er vel mor og far i den store sammenhengen?
Et liv uten besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn, og resten av kostebinderiet er ikke noe liv.
Barn vokser opp med alle rundt seg, og tett på seg, og det er ikke så nøye hvem av dem som plukker barna opp for å gi trøst, enten det er bestemor, tante, eller et søskenbarn.
Det var kanskje slik i Norge for 100 år siden også?
Derfor synes ikke denne vesle gutten jeg traff i går at hans forslag var noe rart.
Fra hans ståsted kunne han like gjerne bo hos meg i Bunda, som hos hvem det nå enn var han bodde hos, for om vi trakk linjene langt nok tilbake, så var vi sikkert i slekt vi også.
Kanskje vi måtte så langt tilbake som til Babel, men hva så?
I meg så han en kjempemulighet.
Nok mat og drikke.
Fine klær.
Rene klær.
God utdanning.
Godt betalt jobb.
Jeg var hans håp om en god fremtid.
Han ble blank i øynene da jeg sa nei, og svelget tappert.
Hans håp ble knust da jeg satt bilen i bevegelse, og la gutten og hans tårer bak meg i en sky av støv.

Han får nok ta til takke med de tre liter vann han og hans familie har til rådighet for tiden.
Han får ta til takke med en porsjon grøt om morgenen, så lenge det varer.
Han får ta til takke med de fillene han har til klær, så lenge de holder.

Det gjorde litt vondt å legge gutten bak meg i støvet.
Det gjorde litt vondt å se håpet briste.
Og jeg kjenner på en veldig maktesløshet i forhold til alle dem jeg treffer hver
dag, som har en like håpløs fremtid som den vesle gutten.

Comments

Flott å lese om Chirorwe på nett! Majita! Musikk i mine ører. Hvordan går det med Stivin og familien. Går det bra med barn nr. 3? Hvor mange kommer på gudstjenestene i Chirorwe for tida? Min beste samtale på Majita hadde jeg sammen med evangelistkona. Hun spurte faktisk om hvordan hun kunne vite at hun var en kristen. Det spørsmålet fikk jeg den ene gangen på de 4 årene. Et gyllent øyeblikk. Ønsker deg mange gylne øyeblikk.
Takk for glimtene. Jeg fortsetter lesningen.

Posted by: Frank | 02/21/2006

The comments are closed.