Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

02/08/2006

Når livet ebber ut

Når livet ebber ut

Broren til Samson ble omtrent 15 år.
Hver meter av veien inn til Bunda tappet ham for krefter.
Hver eneste hump i veien stjal en bit av livet hans.
All ristingen gjorde ham litt mindre sterk.
Hver gang han trakk pusten surklet det, som når du bruker sugerør for å få i deg de siste dråpene brus.
De hadde ventet i det lengste med å ta ham til sykehuset, i håp om at den lokale helseguruen skulle lykkes med sine remedier.
Ingen av hans miksturer eller gode råd hjalp, og derfor fikk jeg spørsmålet om jeg kunne ta ham til sykehuset i Bunda.
Han mer lå enn satt mellom foreldrene sine i baksetet og klamret seg til livet, og trakk et lettelsens sukk da vi bar ham ut av bilen ved sykehuset i Bunda.
Det var det siste han gjorde.
Han tømte seg da vi la ham på båren, og sykesøsteren trakk hånden raskt til seg da hun fikk litt av avføringen på hånden.
Jeg sa noe om at gutten nå var død, men sykesøsteren benektet dette, mens hun forsøkte å late som ingen ting.
Det gjorde en av de andre som kom ilende til også.
”Det kommer til å gå bra når vi får ham inn”, var deres kommentar.
Jeg kjørte opp bakken til huset vårt, tok ut baksetetrekket, og brant det.
En time senere hørte vi sorgropene nede fra sykehuset.

Si meg, opplever vi bare elendighet her ute?
Langt ifra.
Husker du hun som ikke fikk ut ungen?
I går var jeg i Issenye igjen, og fikk siste nytt.
Hun kom seg frem til sykehuset i Mugumu, og fikk en frisk og rask liten jente, og tok bussen hjem dagen etter.
Flott, ikke sant?

The comments are closed.