Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

01/29/2006

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din brodd? (1.Kor.15,55 a)

Jo det skal jeg si deg, i sorgen til den som har mistet en de er glad i.

I dag var jeg på gudstjeneste i Bunda.
Jeg skulle ha fri, og gikk til kirken her i Bunda som vanlig benkesliter, og fant meg en benk bakerst til høyre, og satte meg ned lengst ut til høyre, ved vinduet.
Jeg husker ikke helt hva vi holdt på med en halvtimes tid senere, men utenfor var noe på gang.
Høye rop nådde inn til oss. Hjerteskjærende rop. Jeg visste hva det dreide seg om, for jeg hørte slike rop da sønnen til evangelisten i Singisi døde.
Jeg snudde meg og kikket ut gjennom vinduet, og gjennom sprinkler og ødelagt myggnett så jeg etter hvert tre damer i god fart oppover veien, mot sykehuset her i Bunda.
Gråtende og jamrende gikk de oppover, med en støvsky rundt bena.
Men deres sorg påvirket ikke liturgens monotone messing.

En liten time, og en god porsjon liturgi senere hørtes en manns stemme utenfra. Han sang.
På et språk jeg ikke forstod strømmet det ut ord, i en for meg fremmed tonedrakt.
Melodien gikk i raske bølger, opp og ned, monotont, og økte i styrke etter hvert som han nærmet seg.
Jeg kikket ut gjennom det smale vinduet igjen, og så mannen der han kom nedover veien fra sykehuset. Han gikk raskt, i takt med melodien. I armene sine bar han den avdøde.
Størrelsen på bylten tilsa omtrent 5 år.
Damene som hadde jamret så høyt tidligere, gikk bak ham, og var nå helt tause.
Heller ikke nå lot vi oss affisere av deres sorg, for nå var vi opptatt av hvor mye som var kommet inn forrige søndag, på siste gudstjeneste.
Etter hvert som de forsvant nedover veien ble den selsomme sangen svakere, til den ikke lenger kunne høres av oss.
Bare støvet hang igjen etter dem, i sol steiken.

Død hvor er din brodd?
I sorgen til dem som i dag mistet en de var glad i.

Lenge siden sist?

Lenge siden sist?

Kommer kona di opp til jul, spurte jeg presten i Issenye. Nei, hun gjorde visst ikke det.
Ja, skal du hjem for å treffe henne da, spurte jeg. Nei, han skulle visst ikke det.
Når traff du henne sist da, spurte jeg så. Jo, det hadde vært i oktober en gang.
Oj, sa jeg. Det var lenge siden. Tja, sa han. Det var visst ikke så lenge siden.
Når skal du hjem neste gang da, spurte jeg. Han skulle visst hjem i oktober, for da hadde han ferie. Jeg sa ikke noe om at det var lenge til.

Hvor lang tid bruker du på å sykle fra Bunda til Issenye, spurte jeg evangelisten, som satt på med meg motsatt veg, og hvis sykkel var surret fast på biltaket. Nei, en seks timer kanskje, svarte han.
Jeg kjørte forbi en dame engang, oppe ved Mt.Kenya. Hun stod ved vei kanten med en veske ved føttene, og ventet på en buss, som kanskje aldri ville komme.
Jeg aner ikke hvor lenge hun hadde ventet, og vet heller ikke hvor lenge hun ventet etter at vi hadde rast forbi.
Gikk tiden fra henne, eller kom den mot henne?
Uten at jeg kan si det sikkert, så er jeg sikker på at hun ikke kikket på klokken annethvert minutt, mens hun lurte på hvor den elendige bussen ble av.

Har du lest stykket om de som bare hadde 10 timer å gå før de kom hjem?

Jeg satt på pendlertoget fra Spydeberg til Oslo, da beskjeden kom om at toget ville bli noen minutter forsinket. Jeg ante ikke at voksne mennesker kunne bli så opprørte over noen minutters forsinkelse, og syntes det var ubehagelig at deres opprørte indre gikk ut over en konduktør, som ikke var skyld i forsinkelsen

Jeg stod i kø på Spydeberg stasjon. Skulle ha månedskort. Teknikken virket ikke, og uroen i køen økte på etter hvert som ankomst for pendlertoget til Oslo nærmet seg. Ved togets ankomst oppløste køen seg, og ble til en kompakt masse menneskekropper ved utgangsdøren.
Jeg satte meg på benken ved siden av billettluken, og kikket på dem som kjempet seg ut på perrongen.

Hvor lenge siden er egentlig ”lenge siden sist”?
Hvor lenge er egentlig ”lenge til”?
Hvor lang er egentlig en forsinkelse?
Hvor mye sparer vi inn på å stresse oss syke, og hva gjør vi med tiden vi sparer?

Er vi sykelig opptatt av tid og tidsperioder, vi som stadig lurer på hvor langt det er og hvor lang tid det vil ta?
Jeg har møtt mennesker i Kenya som ikke ante hvilken dato de befant seg på i sitt liv, eller hva klokken var når de spurte meg om hvilken dag det var.
Jeg tviler på om de tok noen skade av sin uvitenhet.

Vårt liv er inndelt i ”deadlines” med datoer, sekunder, minutter og timer som til enhver tid forteller oss hvor i livet vi befinner oss, og Gud forby at vi gikk glipp av et eneste nano sekund av disse tidsenhetene.
Almanakk og urverk bestemmer når vi skal stå opp, spise, gå på jobb, gå hjem fra jobb, legge oss.
I ”Z vender tilbake” (et Sprint album, for uinnvidde) bestemmer klokken til og med når den enkelte skal gå på do, og hvem vet, Tome & Janry er kanskje profeter?

Er det virkelig slik vi ønsker å ha det…?

01/16/2006

Apati modus

I går gikk jeg i apati modus.
Det er en tilstand jeg av og til går inn i, for å unngå å bli gal.
Det var gudstjeneste i Chitare. Jeg hadde reist hjemmefra kl.0800, og var forberedt på en lang seanse, basert på tidligere erfaringer med samme prestekollega.
Gudstjenesten fant sted under et mango tre, og var unnagjort på rekord tid.
Den kunne vært ferdig tidligere om nedfalls mangoen hadde truffet presten i planeten, men 1½ time er så absolutt akseptabelt.
Etter gudstjenesten var det middag hos evangelisten, og det var her at apati moduset ble koblet inn.
Etter maten var vi klare for avreise, jeg og besøket fra Nairobi, men evangelisten skulle bare låne sykkelen til en fyr som skulle sitte på, og om vi ikke kunne vente litt?
Jo da, vi ventet litt. Og litt til. Og litt til. Og litt til, osv.
Jeg ble ikke irritert. Jeg ble ikke sur. Apati moduset virket som det skulle.
Etter hvert dukket evangelisten opp, og sykkelen ble surret fast på taket. Så drog vi.
Etter en stund sier presten, ”stopp her litt”. Jeg ble ikke sur. Jeg ble ikke irritert. Apati moduset virket fortsatt.
Så fikk vi hilst på familien hans. Så drog vi videre.
”Sving inn her litt” sa presten. Jeg ble ikke irritert. Jeg ble ikke sur. Apati moduset tikket og gikk så fint som bare det.
Så var sykebesøket over, og vi drog videre. ”Til venstre her” sa presten, og jeg stusset litt. Ikke fordi jeg var blitt sur. Ikke fordi jeg var blitt irritert. Jeg stusset litt, for jeg kjente meg ikke ordentlig igjen. Kanskje fordi det var lenge siden jeg hadde kjørt der sist.
”Stopp her litt” sa presten, etter en stund. Jeg ble ikke irritert. Jeg ble ikke sur. Apati moduset virket fortsatt som det skulle. "Du kan snu bilen" sa presten, og jeg skjønte hvorfor jeg ikke hadde kjent meg igjen. Jeg hadde aldri vært der før. Etter en stund kom han tilbake med tre andre, og de bar på en sekk med kasava. ”Den er til generalsekretæren i Musoma. Kan du få fraktet den dit?” sa presten. Det begynte å knitre i en sikring i apati moduset. ”Vi får se”, sa jeg.
Så kjørte vi videre. ”Kan du stoppe her litt?”, spurte presten, litt forsiktig. Kanskje han kjente lukten av svidd sikring? Apati moduset var i ferd med å bli satt på en alvorlig prøve.
Han kom raskt tilbake, med uforettet sak. Den han skulle treffe var ikke hjemme, og jeg lurer fortsatt på hvordan apati moduset ville tatt det, om vedkommende hadde vært hjemme.
Det ble ikke flere stopp på veien hjem. Bortsett fra da vi slapp av presten.
Det hender jeg går i apati modus. For ikke å bli gal.

1 2 3 4 Next