Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

01/16/2006

Apati modus

I går gikk jeg i apati modus.
Det er en tilstand jeg av og til går inn i, for å unngå å bli gal.
Det var gudstjeneste i Chitare. Jeg hadde reist hjemmefra kl.0800, og var forberedt på en lang seanse, basert på tidligere erfaringer med samme prestekollega.
Gudstjenesten fant sted under et mango tre, og var unnagjort på rekord tid.
Den kunne vært ferdig tidligere om nedfalls mangoen hadde truffet presten i planeten, men 1½ time er så absolutt akseptabelt.
Etter gudstjenesten var det middag hos evangelisten, og det var her at apati moduset ble koblet inn.
Etter maten var vi klare for avreise, jeg og besøket fra Nairobi, men evangelisten skulle bare låne sykkelen til en fyr som skulle sitte på, og om vi ikke kunne vente litt?
Jo da, vi ventet litt. Og litt til. Og litt til. Og litt til, osv.
Jeg ble ikke irritert. Jeg ble ikke sur. Apati moduset virket som det skulle.
Etter hvert dukket evangelisten opp, og sykkelen ble surret fast på taket. Så drog vi.
Etter en stund sier presten, ”stopp her litt”. Jeg ble ikke sur. Jeg ble ikke irritert. Apati moduset virket fortsatt.
Så fikk vi hilst på familien hans. Så drog vi videre.
”Sving inn her litt” sa presten. Jeg ble ikke irritert. Jeg ble ikke sur. Apati moduset tikket og gikk så fint som bare det.
Så var sykebesøket over, og vi drog videre. ”Til venstre her” sa presten, og jeg stusset litt. Ikke fordi jeg var blitt sur. Ikke fordi jeg var blitt irritert. Jeg stusset litt, for jeg kjente meg ikke ordentlig igjen. Kanskje fordi det var lenge siden jeg hadde kjørt der sist.
”Stopp her litt” sa presten, etter en stund. Jeg ble ikke irritert. Jeg ble ikke sur. Apati moduset virket fortsatt som det skulle. "Du kan snu bilen" sa presten, og jeg skjønte hvorfor jeg ikke hadde kjent meg igjen. Jeg hadde aldri vært der før. Etter en stund kom han tilbake med tre andre, og de bar på en sekk med kasava. ”Den er til generalsekretæren i Musoma. Kan du få fraktet den dit?” sa presten. Det begynte å knitre i en sikring i apati moduset. ”Vi får se”, sa jeg.
Så kjørte vi videre. ”Kan du stoppe her litt?”, spurte presten, litt forsiktig. Kanskje han kjente lukten av svidd sikring? Apati moduset var i ferd med å bli satt på en alvorlig prøve.
Han kom raskt tilbake, med uforettet sak. Den han skulle treffe var ikke hjemme, og jeg lurer fortsatt på hvordan apati moduset ville tatt det, om vedkommende hadde vært hjemme.
Det ble ikke flere stopp på veien hjem. Bortsett fra da vi slapp av presten.
Det hender jeg går i apati modus. For ikke å bli gal.

Comments

12 dager siden forrige post. Du må ha tålmodige lesere...:)

Posted by: Grete | 01/28/2006

The comments are closed.