Ok

By continuing your visit to this site, you accept the use of cookies. These ensure the smooth running of our services. Learn more.

03/28/2013

Litt av et liv 13

Vi hadde stanset litt i Merille for å strekke på bena og fylle magen, og nå er det slik at når noe kommer inn, så må noe ut. Slik og i Merille. Toalettet befant seg i et lokale på baksiden av restauranten, og all den tid jeg ikke så forskjell på lokalene bak restauranten da de alle så veldig like ut gikk jeg feil. Jeg prøvde nokså bestemt å ta meg inn i det som viste seg å være huset til ei dame som like bestemt prøvde å hindre meg fra å komme inn. Hun dirigerte meg i riktig retning, og jeg fant frem til et byggverk bestående av fire bølgeblikkplater reist i kvadratisk form, hvorav den ene siden fungerte som dør med hengsler og en slags lås. Låsen var på utsiden, og når døren ikke var låst hadde den for vane å gli litt opp noe som fører til komplikasjoner for en som ikke vil bli sett sittende på huk over et hull i bakken. Selve toalettet bestod av stokker over et dypt hull i bakken som ikke var så dypt lenger all den tid mange besøkende var blitt geleidet dit av hun damen du vet. Da jeg kom denne dagen var hullet blitt fylt opp ytterligere, og jeg sitrer av spenning etter å beskrive dette for dere. Om du var mann og dobesøket skyldtes et enkelt ærende gjorde det ingen ting om døren gled litt opp all den tid de nysgjerrige da bare fikk se ryggen din. Ei dame ville ha problemer uansett ærende. Da jeg denne dagen satt på huk over hullet i stokkene og prøvde å holde døren igjen syntes jeg det var en smule ubehagelig. Ikke nok med at jeg måtte holde døren igjen og treffe rett over hullet, nei jeg måtte i tillegg løfte ørlitegrann på stumpen for å unngå at følehornene fra kakerlakkene som kravlet over haugen under meg kilte meg der bak. Det er nesten helt sant. Klarer du så å se for deg hvordan dette forløp ved skikkelig diare? Da måtte du i tillegg passe på så du ikke fikk noe på buksa og skoene om du hadde trompetdiare. Kunne jeg unngå det, så gikk jeg ikke på do i Merille.

Jeg unngikk for så vidt slike ærender hvor som helst langs veien egentlig, med mindre det var bak en busk og ingen så meg, men all den tid det var folk overalt fantes det ingen slik busk hvor ingen fikk til å se meg. Nå tenker du sikkert at det måtte da vel være bedre med et skikkelig wc, og du har helt sikkert rett. Det finnes lite som er bedre enn et velfungerende wc, men når det er sagt så finnes det lite som er så til de grader disgusting som et wc ute av funksjon. Kjører man sørøstover fra Nairobi og har tenkt seg til Mombasa vil man etter en stund ankomme Hunters lodge. Hunters logde høres ut som et trivelig sted og var det for så vidt også, helt til man entret bensinstasjonens toaletter. Fordelene med et hull i bakken er at du kan grave et nytt hull når det første er fullt. Det kan du ikke med et fullt wc. Vi ankom bensinstasjonen ved Hunters lodge og provianterte samosa, Coka Cola og M&M, og skulle så en tur på do. Synet som møtte oss var lite oppbyggelig. Lukten slo mot oss som lukten av en titonns avføringsbombe. Hvert eneste avtrede var fylt til randen og vel så det, og jeg ser for meg følgende senario. Da førstemann gjorde sitt fornødne var sikkert vannet avstengt, og da hjelper det ikke om du trekker i snora så sisternen faller ned. Det du da har lagt igjen i skåla forblir i skåla. Da så andremann ankom dro han sikkert i snora med håp om rennende vann, og all den tid vannet fortsatt var avstengt og han bare måtte på do, så gjorde han også sitt fornødne. Nå var det altså to lag i dette som var ment å være et passelig sted å gjøre fra seg. Så kom tredjemann. Jeg vedder på at han også dro i snora, og kanskje kom det litt vann, for det kunne se slik ut, men ikke nok til å skylle bort de to førstes etterlatenskaper, og all den tid han her også bare måtte på do så gjorde han sitt, og nå begynner det å hope seg opp. Da fjerdemann kom skjønte han sikkert at om alt vann i hele verden befant seg i sisternen var det allikevel ikke nok til å skylle vekk det i skåla, så han plasserte føttene på doringen og gjorde sitt, og ruslet av sted lett til sinns og lett i magen. Så kom femtemann, og sjettemann og sikkert sjuende og åttendemann også, og et eller annet sted uti denne historien ankom så vi, og da det ganske enkelt ikke var plass til mer i skåla snudde vi i døren. Alle som så kom etter oss snudde tydeligvis ikke i døra og da vi noe senere ankom Hunters lodge igjen tøyt det ut ting og tang fra doens dører og vinduer, og hele etablissementet var ene og alene av den grunn avstengt. Jeg tror det må ha vært slik. Nei, takke meg til et skikkelig hull i bakken hvor alt du har å stri med er gjenstridige dører og kakerlakker med lange følehorn. Nå var det ikke alle steder de brukte verken vannklosett eller hull i bakken. Det hendte området tiltenkt slike formål var merket av med et strågjerde rundt en grop, og alt man hadde å gjøre da var å unngå de andres etterlatenskaper og ta en trall for å gjøre andre med samme ærende oppmerksomme på at gropen var opptatt. Andre ganger var det bare avgnagde maiskolber som avslørte hva slags sted en hadde forvillet seg innpå. I mangel på dopapir brukte en altså maiskolber, bare for å gjøre det klart. Da vi ankom Marsabit viste det seg at alle hus hadde innlagt vann med dertilhørende wc, og så hadde noen vært forutseende nok til også å ordne en skikkelig utedo. Dette var veldig lurt all den tid det innlagte vannet var regnvann, og om regnet uteble lenge nok til at alle vanntanker tømtes, ja da hadde man ingen ting å skylle ned i do med. Så ære være den som bygde utedoen i Marsabit. Da vi noen år senere ankom kysten manglet utedoen, men det gjorde ingen ting all den tid det alltid regnet nok til at vi hele tiden hadde nok regnvann til doskylling. Men så ankom vi Bunda. Vi ble tipset om at doen ikke funket helt som den skulle, og dette viste seg å være helt riktig. Da noen en eller annen gang hadde foretatt noe byggearbeid i nærheten av avløpsrøret var røret blitt skadet og nå fylt med røtter som gjorde gjennomstrømning av doting vanskelig. En kollega hjalp til med å skifte rør, og etter det strømmet alt av gårde så fint som bare det. Det var bare det at det ikke alltid var så mye vann å strømme ting av gårde med, så etter en stund måtte vi opp med kummen og spyle av gårde 15 meter med doting som hadde hopet seg opp. Ufyselig? Ja, gjett om. Som sagt: takke meg til et skikkelig hull i bakken, og et skikkelig hull i bakken fikk vi da også etter hvert i Bunda.

Men tilbake til Merille. Stedet hadde altså verken god Karanga, eller gode toalettfasiliteter, men ellers var det sikkert et trivelig sted. Etter Merille er vei og terreng stort sett likt vei og terreng før Merille, og altså ikke noe særlig å snakke om, bortsett fra det sted hvor det så ut som om lava var kommet opp igjennom en sil i bakken. Det så ut som gigantiske spagettier som stakk opp fra bakken, og mer enn en gang var jeg fristet til å ta det hele nærmere i øyensyn. Det var et slikt geologisk felt mellom Marsabit og Hurri Hills også, bare at der var det enda mer spagettilignede greier som stakk opp av bakken. Som sagt lekte jeg ofte med tanken om å stoppe ved disse greiene, men min frykt for slanger hindret meg effektivt fra å stanse og utforske disse steder, og lysten til å kikke nærmere på formasjonene steg i takt med antall ganger vi passerte dem.

Nå skal ikke bare slangene få skylden for at det ikke ble stoppet. Trette barn må også ta på seg litt av skylden for at jeg ikke fikk tatt lavaformasjonene nærmere i øyensyn. Men så var det en gang jeg var på veg til Hurri Hills uten barn, og nå skulle jeg stanse. Det var med adskillig til puls at jeg jumpet fra stein til stein, bortover  mot spagettiformasjonene, men jeg skulle bortil. Det er gjerne slik når en jumper bortover fra stein til stein at en ikke legger merke til hvor langt bort fra bilen en kommer, før en snur seg og legger merke til at en er kommet atskillig lenger enn en hadde tenkt, og når man så kommer på at man befinner seg i villmarken langt fra folk og all mulig hjelp, om uhellet skulle inntreffe, da snur man og jumper tilbake atskillig raskere enn da man jumpet i motsatt retning.

Mørkeredde vet hva jeg her snakker om. En innbilt fiende som puster en i nakken kan få kroppen opp i adskillig fart, og det er med lettelse en hopper inn i bilen og smeller døren i etter seg. Og når man snur seg, så er det selvfølgelig ingen ting der, og en føler seg bare litt dum og håper ingen så deg, hvilket er et fåfengt håp all den tid bilen var full av folk som lurte veldig på hva i all videste verden det var jeg holdt på med. Vel, det kunne jo ha vært noe der ute et sted som var ute etter en lekkerbisken som meg. Vår taletrengte venn fortalt om en gang han var på vei til skolen. All den tid de var nomader gikk han på internatskole og en gang han var på vei tilbake til skolen etter en ferie kom han og hans følge over en løvinne. Hun lå midt i veien foran dem, ikke langt fra der jeg nå befant meg, og gjorde ikke mine til å flytte på seg. Jeg spurte om han ikke var blitt redd, men neida, det var bare å gå i en stor bue rundt, en litt stor bue. Det dummeste en visstnok kunne gjøre var å snu ryggen til og springe vekk. Jeg tenkte på dette den gangen vi var nede i et elveleie for å se hvor det var lurest å bygge en demning, som om jeg hadde noe greie på det. Vel, nede ved elvekanten, i gjørmen, var det spor etter en løvepote. Det ble litt vel spennende. En løve hadde en eller annen gang i løpet av natten, eller morgentimene vært nede og slurpet i seg litt vann, hvis det er det løver gjør, slurper i seg mener jeg, og her stod vi, og spørsmålet jeg stilte meg var ”hvor er løven nå?” Det så ikke ut til at dette var noe de lokale bekymret seg over, så jeg besluttet å ikke bry meg om det jeg heller, men jeg kikket nå etter i buskaset på vei tilbake til bilen, og funderte på om det ville virke igjen å gå i en bue rundt den, om vi skulle komme til å treffe på den.

Et lite sidespor. Om jeg spør deg hva du forbinder med det eksotiske Afrika og du svarer ”lyden av sikader i natten”, så er du sikkert ikke den eneste med den oppfatning. Før vi arriverte Kenya ”så” jeg også for meg alle lydene i nattens mulm og mørke. Sikader og deres likesinnede som lager plystrelyder, gnikkelyder, og hylelyder, og som gjør tropenatten til det den er, og du kan få ha dem alle som en for deg selv om du vil. Det finnes overhodet intet eksotisk ved en sikade, eller hva det nå enn var, som hadde leiret seg utenfor soveromsvinduet for å tiltrekke seg, eller skremme vekk, hvem det nå enn var den lagde lydene for.

Lyden var infernalsk. Den gikk gjennom marg og bein. Den fikk trommehinnene til å vibrere slik at hele skallen dirret. Man fikk følelsen av at de tidligere nevnte trommehinnene spratt mot hverandre midt inne i hodet, for så å ta seg en snartur helt ytterst ut i øregangen før de på ny svingte seg inn mot sentrum av kraniet. Disse små beistene laget en så til de grader kakofoni av lyd at jeg til slutt gav opp et vert forsøk på å sove. Væpnet med min Maglight, en langkost og doom, begav jeg meg ut i nattemørket på jakt etter udyret. Selv ikke slangene klarte å skremme meg fra å gå ut. Går man på jakt etter slike saker nytter det ikke å lyse ut i luften, sikker på å gå rett på, for etter lyden å dømme, måtte jo insektet være omtrent på størrelse med en jumbojet. Nei, man må lete etter hull i bakken, hull på størrelse med et kronestykke. Så fort man kommer utendørs med en tent lykt, stanser all lydproduksjon og så går man rundt og leter til man finner hullet hvoretter man slår av lyskilden. Beistet vil så etter en liten stund sette i gang med sitt øredøvende leven og da er det at du tenner lykten. Har du da funnet det rette hullet, vil du i et øyeblikk få et glimt av utysket før det forsvinner ned i hullet igjen, og da kan man rette doomen mot hullet og fyre løs, helt til det begynner å sive avgasser ut gjennom insektets nødutganger. Ja du leste riktig. Insektet har utstyrt seg med nødutganger, og dersom du befinner deg ved nødutgangen ved lysantenning, vil du ikke få noe glimt av noe insekt, og må derfor ut på jakt etter flere hull. Det er ved slik jakt lurt å være to slik at en kan være stasjonert ved hvert sitt hull, just in case. Så om du synes at sikader er eksotiske, så kan du få beholde dem for min del.

Men tilbake til vår lille ferd nordover. Etter å ha passert disse spagettilignende lavagreiene nærmet vi oss for alvor Marsabit. Delvis skjult av et skydekke skimtet vi Marsabitfjellet i det fjerne og kjente det begynte å krible litt i magen, for vi nærmet oss det som skulle være vårt hjem de neste årene. At disse skyene hadde kvittet seg med atskillige mengder H2O ble etter hvert tydelig, for det begynte å bli grønt bortover slettene, og det begynte å bli litt gjørmete langsetter veien. Snart kom vi over to lastebiler som stod fast i gjørma, og stigningen opp mot fjellet var så vidt begynt. Det ble etter hvert flere lastebiler å kjøre forbi. Samtlige stod fast i et gjørmehav, og hvem vet om de noen gang ville komme seg løs. De hadde gravd seg ned til akslingen og de etterlot seg dype hjulspor som jeg overhodet ikke hadde lyst til å havne oppi. Vår guide hadde kjørt på glatta før, og tok seg forbi den ene lastebilen etter den andre, og vi prøvde å henge på som best vi kunne, og sannelig kom vi oss ikke bare forbi, men også opp, og ble møtt av et forsøplet og gjørmete Marsabit. Det var store vanndammer overalt. Hovedgaten, om man kan kalle det for noe slikt, var en eneste stor vanndam, og det lå søppel overalt. De lave bygningene med avskallet maling var brune av gjørme opp til midjehøyde. Mennene gikk omkring med buksebena brettet opp til knærne. Geitene spiste plastposen fra nærkjøpet. Klokken var fem om ettermiddagen, datoen var fredag 21. oktober 1994, og vi var endelig fremme, klare for et liv dere har fått et lite glimt av gjennom disse 13 kapitler.

Jeg evner på ingen måte å takke alle menneskene jeg har møtt og som har beriket mitt liv disse årene i øst-Afrika, men denne boken er mitt forsøk på å si dem alle en hjertens takk, og med dette er Afrikanks dagbok definitivt over.

02/19/2013

Litt av et liv 12

Vi hadde en flott overnatting på Buffalo Springs Lodge i Samburu for tre  kapitler siden (og har antakeligvis ikke kommet videre derfra), og nå husker jeg ikke om det var den gangen, eller en annen gang, at vi ble overfalt av en bavian som ville ha chapatien vår. Jeg gikk mellom matsalen og hytten vår med Per Magne på armen, da et svært individ av en hannbavian kom humpende imot oss, og før jeg visste ordet av det hadde jeg nærmest bavianen på venstrearmen. Chapatien fikk vinger og bavianen fór etter, og jeg skjønner den godt, for chapati er veldig godt, og det leder oss snart inn på det som har med mat å gjøre.

Overnattingen i Samburu var over, og vi måtte videre, om ikke annet så fordi regntiden var i anmarsj, og i regntiden tar det veldig mye lenger tid å komme frem, til hvor som helst. Det som kunne være en fremkommelig grusvei i tørketiden ble i regntiden en ufremkommelig sump. Ved en senere anledning skulle min kone og noe besøk bruke fem ganger så lang tid på det strekket vi nå fór over. En og annen vannpytt fantes her og der, men stort sett var det et tørt og brunsvidd landskap ut av Samburu, og veldig støvete. Av denne grunn holdt vi god fart gjennom Samburu og Rendille og det var veldig fascinerende å kikke på landskapet. Jeg innbilte meg at det måtte være slik det så ut på månen, kanskje bortsett fra alt buskaset. Kanskje bortsett fra de to nakne mennene som stod og haiket også.

Det var tydeligvis ikke samme blygsel blant folk her som i Norge. Stod man naken langs E6 og haiket, ville man vel blitt tatt hånd om av øvrigheten, men det var visst den mest naturlige ting av verden å haike i Adams drakt i Samburu, og jeg angrer til dags dato på at vi ikke stanset, for dét ville utvilsomt vært noe å snakke om, men de fikk altså prøve lykken hos noen andre, dessuten ville det blitt veldig trangt om plassen. Så ankom vi Merille. Om du aldri har hørt om Merille har du følge av noe slikt som 99,99% av jordens befolkning, så du trenger ikke føle deg ille til mote av den grunn. Jeg er ikke så sikker på om de som holdt til der, heller visste at de bodde  i Merille. Vel, Merille var en slik plass hvor man kunne stanse og strekke litt på bena, og hvor de lokale ungene stilte seg opp og kikket på deg som om du var noe veldig rart. De holdt seg i hvert fall på såpass avstand at det ikke ble så ubehagelig som den gangen i Moyale, og dette burde jeg antakeligvis ikke si noe om, men hadde jeg hatt en lang tung ting den gangen i Moyala så skulle jeg brukt den for alt hva den var verdt, på ungene i Moyale. De var, for å si det mildt, ufyselige. Vi hadde mellom 40 og 50 skrålende unger rundt oss som absolutt skulle borti barnevognen, og du har selvfølgelig helt rett, vi burde aldri tatt med barnevognen til Moyale. Jeg vet ikke om det å trille barnevogn i Moyale helt kommer på topp av alt det dumme jeg har gjort i mitt liv, det er ingen tvil om at det kommer på øverste halvdel av listen. I Moyale hadde de antakeligvis aldri sett en slik merkelig innrettning før, og med et hvitt barn oppi? Den ble et skikkelig trekkplaster, og jo flere som stimlet sammen jo flere kom det til. Vi prøvde å jage dem, men det var som å slå etter flua. De vek unna min fektende arm, og var på oss med en gang igjen. Men så dukket det opp en ungdom som fikk fart på sakene. Han skjellte ut ungene etter noter og jagde dem bort med en kvist. Jeg er ham evig takknemlig. Ungene i Marsabit liknet veldig på dem i Moyale. Det var håpløst å ta seg en bytur med våre barn, for de tiltrakk seg andre barn som en gjødselhaug tiltrekker seg fluer. Ingen liker det når fremmede kommer helt innpå og klyper en i kinnet, eller drar en i håret. Vel, det gjorde byungene med våre unger, og de gjorde det mot voksne. En amerikansk misjonær ble så inderlig lei en dag at hun rett og slett slo ned ei jente som absolutt skulle borti håret hennes. Det høres jo litt fælt ut, men det opplevdes fælt å bli fotfulgt av en haug med unger også. Nå må det jo også sies at hun som fikk flat nese, var en ungdom, uten at det nødvendigvis rettferdiggjør blåveisen.

Nå tenker du kanskje at det måtte vel hjelpe å appellere til de voksne dersom dette var et problem. Vel, nå skal du høre: En dag min kone gikk til byen alene, hørte hun idet hun gikk forbi et hus: ”Kom å se, kom å se en hviting, kom å se”. Da satt det ei eldre dame i døråpningen og ropte innover i huset, og ungene tøt ut for å se denne merkelige fremtoningen som gikk forbi, og slikt lærer man av.

Man lærer at å gå forbi skolen, ikke er det lureste en gjør, og slettes ikke ved skolestart, eller ved skoleslutt, eller i løpet av et friminutt, eller i det hele tatt mens det er skole. I det hele tatt lærer man at man ikke går til byen. Ungene i Merille var ikke slik som dem i Marsabit, ikke de voksne heller for den saks skyld. De stod som sagt bare og kikket på oss som om vi var noe rart, og det var vi kanskje også. Som sagt så kunne man strekke litt på bena i Merille, og ikke minst få seg et måltid mat, noe en for så vidt kunne de fleste andre steder også for den saks skyld. Over alt hvor det var mennesker, var det en eller annen som hadde rigget seg til med noe matlaging. Over alt stod det folk med grillene sine og grillet mais for en billig penge, og sjelden smakte fastfood bedre! Papirruller med peanøtter  var til salgs overalt, og langs alle veier ble det reklamert for et utall spisesteder med navn som ”Hilton hotell” og den slags, men uansett hvor man befant seg og uansett hva en hadde tenkt å spise begynte alle måltid med huskeregelen ”cook it, fry it, peal it, or leave it” tett fulgt av en intens ”O du som metter liten fugl……” Kok, det, stek det, skrell det, eller la det være, jeg avvek aldri fra regelen og ironien ville vært skyhøy om nettopp jeg av alle hadde hatt mye magebesvær, men i løpet av de ni årene vi tilbrakte i øst Afrika kan jeg kun huske tre ganger hvor jeg ble syk pga matinntak. En av de tre gangene ble jeg riktignok skikkelig syk og lå 5 dager på Diani Beach Hospital med typhoid, og det hele var min egen skyld all den tid jeg ikke hadde ryddet bort en flaske med gammelt innhold og en kollega som skulle fylle vann fylte nettopp den flasken til randen. Apropos vann. Nå hadde drikkevann og badevann samme kilde hos oss, nemlig en stor tank i hagen. Både i Marsabit og på Wema ble regnvann samlet og ledet ned i store tanker hvorfra det ble pumpet opp i en tank plassert en del meter over bakken. På denne måten fikk vi vanntrykk og kunne ha innlagt vann. Det var bare å huske på å pumpe opp vann, noe jeg ikke alltid kom på. I Bunda derimot var vi så heldige å ha en kilde i fjellet som aldri gikk tom. Om de som hadde ansvar for å holde filtrene åpne hadde gjort jobben ville vi hatt vann døgnet rundt der, men den gang ei, og for første gang som misjonær måtte vi virkelig lære å være sparsomme med vannet. En kopp pr tannpuss. En liter til kroppsvask i døgnet. Oppvask? Er det så nøye! En og annen gangen kom det vann fra vannverket som hadde fått en eller annen pumpestasjon ut mot Viktoriasjøen til å virke, og vi ble aldri enige med oss selv om det var verdt det eller ikke å ha det vannet. Det var grågrønt, luktet vondt og dugde ikke til annet enn tappe ned i do. Nei, takke meg til regnvann, og så fikk en heller håpe på regntidene. Drikkevannet holdt det å filtrere  men det som kom ut av dusjen, ble ikke filtrert, og noe av det vannet fant også veien inn i munnen og det indre systemet ved kropsvask og den slags. Da vi en gang skulle rengjøre den store tanken i Marsabit, tenkte jeg på alle de gangene vann fra den tanken hadde funnet veien inn i munnen på meg og resten av familien, og jeg lurte på hvor mye av den oppløste rotta jeg og resten av familien hadde fått i oss. Det fløt flere slimballer, rundt i vannet, i forskjellige stadier, og alle hadde en gang vært virile rotter. På bunnen av tanken lå det et komplettrotte skjelett. En slimball som var nådd siste stadiet altså. I tillegg til disse døde rottene fløt det et ukjent antall firfirsler i vannet, noen mer i live enn andre, og alt dette tatt i betraktning er det jo merkelig at vi i det hele tatt er i lever.

Utover de tre gangene jeg opplevde magebesvær gikk jeg seirende ut av ethvert matinntak, som for eksempel den gangen vi var på Gabra besøk og kamelmelkbollen gikk fra munn til munn og en munter kar bemerket idet det ble min tur at ”han der kommer til å få magesjau”. Men neida. Kamelmelken gikk ned med stort velbehag, og forvoldte ingen ting annet enn å stille litt sultfølelse. Akkurat denne opplevelsen sitter som støpt i minnet for det var akkurat slik jeg hadde sett for meg misjonærlivet. Et landsbybesøk. Sitte i en sirkel og motta kjeft for ikke å komme med foreskrevne gaver. Ha all verdens med tid. Drikke melk fra bollen. Vifte vekk en og annen flue osv. Det var akkurat slik det skulle være og det var herlig. Like herlig var det ikke ved et annet tilfelle da jeg og en misjonærkollega overnattet i en annen Gabra landsby. Dvs det óg var en fantastisk opplevelse som vil sitte til de små grå slutter å virke, men vi fikk litt for mye å drikke, og det var det som for min del forvoldte litt problemer utover kvelden, og langt utpå neste formiddag.

Dette var på en måte min første skikkelige tur ut i ”bushen”, selv om det ikke var så veldig mye busk akkurat der vi var. Landsbyen vi kom til hadde ikke noe særlig med mat da vi gjorde vår entre, men det hindret dem ikke fra å ta imot oss på noe vis. Vi hadde mat til oss selv, men lot vær å forsyne oss av forrådet all den tid vi ikke hadde nok til alle. Hadde ikke de, fikk vi også klare oss uten. Men om de ikke hadde mat, så hadde de melk, i bøtter og spann, og det ble servert til gangs. Kamelmelk og chai, i det ene kruset større enn en det andre, ble løftet frem for oss til det tøt ut av alle porer. Utover kvelden kom det en jevn strøm med folk som gjerne ønsket å servere oss en kopp chai eller melk, og nå vet jeg ikke hvordan det er med blæren din, men jeg vet nokså godt hvor mye min tåler. Etter seks blikkrus var det fullt. Det var ikke plass til en dråpe mer av noe som helst, og så kom han som ikke hadde melken i noe krus, men i en lærbeholder full av lukt. Jeg takket og bukket og skulle til å drikke da aromaen fra lang tids bruk fløt mot meg. Gammel røyklukt. Gammel te. Gammelt lær. Jeg prøvde å stenge for nesen, men har ikke den evnen, og da det ville vært uhorvelig uhøflig å bruke fingrene førte jeg beholderen opp til leppene, og brakk meg. Det var veldig pinlig. Jeg kamuflerte det hele som et host og prøvde igjen. Den første lille supen gled ned, og jeg begynte å svette. Mannen stod der og ventet på at jeg skulle tømme saken, og jeg visste at dette aldri kom til å gå bra. Jeg trakk pusten dypt før jeg stakk nesen nedi igjen. Det er ikke lett å puste ut gjennom nesen samtidig som man skal drikke, men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne. Hvordan jeg fikk i meg alt aner jeg ingen ting om, men de som så på var ikke vitne til annet enn ett stort under den kvelden. Den natten sov jeg opptil flere ganger under verdens største fullmåne, og bekken utover sletten ble større etter hvert som jeg lettet på trykket. Vi bredte ut en presenning og la oss oppå noen tepper, og den gamle høvding brettet ut sitt kuskinn som han la seg på. Før det satt han i åpningen til hytta og tok imot bollen med melk som kona kom med etter melking, og jeg husker jeg tenkte at akkurat slik var det også på Abrahams tid. Jeg skal ikke gjøre det veldig idyllisk, men for meg som ikke hadde dette som liv var det unektelig det. Men jeg tipper livet var og er hardt for disse menneskene. Vi skulle videre dagen etter, de skulle bli igjen. Om regnet uteble i 3 år, ville jeg få min sedvanlige lønn utbetalt, regelmessig, men de ville miste sitt eksistens grunnlag. Men det var en opplevelse jeg aldri vil glemme.Jeg kommer heller ikke til å glemme turen hjem dagen derpå som ble en eneste lang rekke av tissepauser all den tid hvert eneste sandkorn sendte vibrasjoner gjennom kroppen og fremkalte et umiddelbart behov for umiddelbar stopp. Jeg tror bestemt jeg kan hevde at vi på den turen hadde flere tissepauser enn det jeg har hatt samlet hittil i mitt liv.

Men vi stanset altså i Merille og en kan slå fast med det samme at maten i Merille, den var ikke av spesielt høy standard, uansett kokt, stekt, eller skrelt. De serverte for eksempel mye bedre chai og chapati i Maikona, og nå må jeg bare fortelle om evangelisten som lider under pseudonymet Jim. Som den trauste Borana han er, var han meget bestemt på hva som var god mat, og hva som ikke var god mat. Det fantes jo dem som ikke skulle prøve noe nytt, verken av det ene eller det andre, og Jim hørte til blant disse. Vel, vi var på vei til Nairobi som utsendinger til et eller annet kirkemøte og stanset i Isiolo for å spise. Jim skulle ha seg en solid porsjon karanga, og var skikkelig sulten. Karangaen ble servert og Jim myste lenge ned på tallerkenen før han sa med forakt i stemmen ”dette er ikke skikkelig karanga”. Den dårlige karangaen i Isiolo hørte vi om på resten av turen sørover og da vi noen dager senere vendte snutene nordover igjen besluttet Jim at vi ikke skulle stanse i Isiolo til lunsj. Nei, denne gangen skulle vi stanse i Merille, for der hadde de i følge Jim skikkelig karanga. Det var forresten Jim som i Isiolo kjøpte seg et stereoanlegg med to venstre høytalere, noe han ikke oppdaget før etter stengetid, og da butikkinnehaveren muligens skjønte at Jim var på vei nordover fant han det ikke nødvendig å åpne dagen derpå så lenge Jim sto utenfor og klagde, for han kom vel til å måtte reise snart allikevel, og det hadde han jo helt rett i. Vi hadde ikke tid til å vente på at Jim fikk ordnet stereoen sin og derfor forble Jim den molefunkle eier av en stereo med to venstre høytalere. Nok om det. Det var greit for oss andre å hoppe over Isiolo denne gangen og heller innta lunsj i Merillle, og da vi ankom Merille entret Jim spisestedet med et smil om munnen og bestilte karanga, minst like sulten som i Isiolo. Karangaen ble servert og Jim myste lenge ned på tallerkenen før han sa med forakt i stemmen ”dette er ikke skikkelig karanga”. Neida, det er ingen trykkfeil i boken. Her hadde han gledet seg til et skikkelig måltid karanga i flere dager, og så gikk han på en ny nedtur. Jim proklamerte for all verden at det eneste stedet i verden som serverte skikkelig karanga, var Marsabit, og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke ba med meg Jim på en lokal restaurant i Marsabit bare for å spise karanga, og kanskje, kanskje få høre ordene ”dette er ikke skikkelig karanga” enda en gang. Jeg lo resten av turen, og hadde stor moro av å fortelle dette til folk i Marsabit, som også syntes dette var fornøyelig. Så dersom du ikke syntes dette var fornøyelig, så er det altså ikke oss andre det er noe galt med.

Kenyansk mat, om det finnes noen særegen mat som kan kalles kenyansk, er av et hélt annet kaliber enn for eksempel etiopisk mat. Det går fint an å spise det meste av alt en får servert på tallerkenen i Kenya og faktisk kjenne at det smaker mat og uten at munn, mage og tarmsystemet gjør opprør i størrelsesorden tropisk storm, og det er mer enn man kan si om etiopisk cuisin. For å begrunne min påstand om det etiopiske kjøkken skal jeg ta med en opplevelse fra et bryllup i Hurri Hills, hvor injara wot stod på menyen. Jeg innrømmer mer enn gjerne at det faktisk så veldig godt ut, og jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg så frem til måltidet all den tid jeg var en smule sulten, men det varte bare til første munnfull nådde smaksløkene. Om jeg øyeblikkelig og aldeles umiddelbart var blitt bedøvd i munnhulen og svelget så til de grader at jeg fra da av ikke hadde kjent noe som helst skulle jeg gladelig spist opp rubbel og bit, men det skjedde ikke. De som hadde ordnet maten hadde vært så utspekulerte i krydderbruken at jeg bare nesten ble bedøvd, og derfor ble hver eneste smaksløk utsatt for intens smerte hele måltidet igjennom. Hver eneste lille bit svei av leppene og tungen og jeg formelig hørte hvordan svelget jamret seg for hver ny munnfull som nærmet seg. Jeg syntes rett og slett ikke det smakte annet enn intenst sterkt, og at jeg ikke fikk et akutt behov for et veldig bredt dobesøk begriper jeg ikke noe av, men jeg tror akkurat det må ha vært til det beste for alle. Etter den opplevelsen takket jeg min skaper for at det ikke var Etiopia som skulle være mitt lille misjonsland, og at jeg heller skulle få nyte det kenyanske kjøkken i all sin mildhet. Nå vet jeg jo ikke om hele det kenyanske kjøkken er så veldig mildt, men jeg velger å tro det.

Man kan ikke snakke om mat i Kenya uten å komme innpå den allestedsnærværende ugalien.

Mitt første møte med ugali gjorde et uutslettelig inntrykk, for der hvor injera wot hadde til hensikt å ta livet av alle smaksløker ved krydderier hadde ugali til hensikt å ta livet av alle smaksløker ved kjedsomhet. Ikke en eneste av smaksløkene hadde noen som helst utfordring i møte med ugali, og døde derfor av kjedsomhet. Ugalien var fullstendig smakløs, og jeg er fullstendig klar over at min beskrivelse er veldig subjektiv, antakeligvis slik min beskrivelse av injera wott var litt ovenfor. Mine kenyanske arbeidskolleger kunne ikke begripe at jeg kunne spise brød tre ganger om dagen for det var jo så kjedelig mat. Jeg på min side kunne ikke forstå hvordan noen kunne være i stand til å spise ugali mer enn en gang i året.

Den ble servert overalt, den var helt tørr, helt smakløs, og den ble dessverre servert i veldig store porsjoner. Nå hendte det mer enn en gang at jeg i taus beundring betraktet de andre som spiste, for hvor i all verden gjorde de av maten? Porsjonene var jo enorme. I Anona fikk jeg en dyptallerken full av kjempegod githeri, og var mett lenge før jeg kunne skimte bunnen av skålen. Overmett var jeg, og kunne ikke begripe hvordan jeg skulle få ned en skjefull til. Det var ikke plass til mer innabords, ikke en eneste bønne til på høykant. Men de andre, de spiste opp alt de hadde fått i første runde, og så fylte de på en gang til, like mye. Hvor ble det av? Men så var det denne ugalien. Den kunne bli servert sammen med nær sagt hva som helst, men hadde stort sett fast følge av sukuma wiki. Sukuma wiki var en kål- eller spinatlignende stuing som faktisk smakte ganske bra og som gjorde ugalien noe mer spiselig. Ved landsbybsøk fikk vi ofte servert høne til ugalien, og da var det høna som gjorda ugalien spiselig. En gang fikk vi også servert hai sammen med ugalien, og i dette tilfellet utgjorde ikke haien noen forskjell, ugalien forble uspiselig.

Tørket småfisk gjorde ugali veldig spiselig, og var det noe jeg så frem til ved kirkebesøk så var det dét måltidet, og her skal vi ta en ørlite avstikker for om noen hadde inngått et veddemål med meg, la oss si 20 år tilbake i tid, om at jeg i en fjern fremtid ville komme til å se frem til et fiskemåltid, ville jeg veddet gull og grønne skoger imot i trygg forvissning om at gull og grønne skoger ikke ville vært tapt, men det var før jeg stiftet bekjentskap med fisken i Mara, og da spesielt fisken på A&B. Om sørvisen på spisestedet hadde vært like god som fisken de serverte ville bare dét vært grunn god nok for ny misjonærperiode. Frityrstekt tilapia var så ufattelig godt at tennene renner i vann bare ved tanken, og om vi fikk den servert med pilau, ja da var dagen reddet, uansett hvor dårlig den dagen hadde begynt. Tørrfisken som for min del reddet utallige kirkebesøk var om ikke akkurat like god som tilapiaen på A&B absolutt en kulinarisk opplevelse, og som om ikke det var nok så hadde de forstand nok i Mara til å lage god ugali. Ja, verden står knapt nok til påske ved at jeg uttaler meg slik om ugali, men jeg som hadde trodd at ugali var det kjedeligste verden hadde sett av mat måtte gjøre helomvending, for ugalien i Mara var slettes ikke kjedelig, i hvert fall ikke den de serverte på Majita. Som leseren forstår så har jeg ikke all verdens høye tanker om den ugali som ble stelt i stand utenfor Mara, og om den var blitt forbudt ved lov ville jeg applaudert det høyt og lenge, men nok om det. Som misjonær fikk jeg servert utrolig mye god mat opptil flere steder i Kenya, uten å få varig mèn av det. En gang ble jeg servert noe som minnet mistenkelig om ”klæppsup”, noe en må være trønder for å forstå hva er, og det var minst like godt som klæppsup. Jeg har fått krokodille, noe som var innmari godt, og det skulle bare mangle all den tid det måltidet kostet flesk og ble inntatt på en bedre restaurant i Nairobi. Samme restaurant hadde også impala, sebra, gnu, elan og en lang liste voldsomt godt tilberedt kjøtt for alle som hadde nok penger å bla opp. Kamel hadde de så vidt jeg kan huske ikke, men all den tid vi kunne få det på landsbybesøk i Marsabit savnet jeg det ikke på Simba Saloon. Rotter hadde de heller ikke på Simba Saloon, og om de hadde hatt det ser jeg ikke helt for meg at det ville blitt en slager, men i en og annen landsby på kyststripen kunne jeg få tilbud om rotte noe jeg takket høflig nei til. Første gang jeg fikk et slikt mattilbud trodde jeg fyren spøkte med meg, men han var dønn seriøs og skjønte ikke mitt avslag basert på vantro. Jeg ser ikke på rotter som annet enn altoverskyggende ufyselige vesen, og her fristes jeg til å komme med atskillige historier, noe jeg også skal gjøre.

For å si det mildt ble vi plaget av rotter både i Marsabit og på kysten. Og la meg bare skyte inn med det samme, at jeg var mye reddere rotter enn min kone. For de som misforstod forrige setning, kan jeg presisere at av min kone og meg, så var jeg den som var mest redd for rotter, bare for oppklaringens skyld altså. Rottene hadde det med å finne veien inn til spiskammerset, og de hadde det med å gnage seg vei gjennom alt som ikke var av metall, eller av stein. Et minne kommer for meg her jeg sitter og skriver, et minne som blusser til live min avsky for disse skapningene. En tidlig kveldstime i Marsabit var jeg blitt skikkelig sugen på noe godt, noe riktig søtt, og fant veien inn til spiskammerset. Marsabit var den gang ikke akkurat verdens godtenavle, om dere forstår hva jeg mener. Det var langt mellom Snickersen i den byen. Kan dere derfor ane det enorme sjokket jeg fikk da jeg oppdaget at det hadde vært rotter i søtsakene? Slikkepinnene var gnagd på. Sjokoladen var gnagd på. Alt var gnagd på. Det tok nok et sekund eller to før dette gikk opp for meg i all sin gru. Dette var søtsaker som var blitt fraktet opp fra Nairobi, og som jeg skulle kose meg med langt der oppe i ødeland. Jo da, det var fullt mulig å kjøpe søte saker og sjokolade i Marsabit også, og jeg gikk til det drastiske skritt å kjøpe sjokolade i Marsabit en gang jeg var virkelig sulten på sjokolade. Uten å nevne sjokoladefabrikant, nøyer jeg meg med å si at det ble nesten med det ene kjøpet.

Det var antakeligvis da jeg rotet rundt i posen med søtsaker, for å se om det var noen stumper som kunne berges, at min krig mot rottene virkelig tok til. Men som sagt så var jeg redd disse krypene, og jakten på rottene bar preg av det. Det var om å gjøre å få has på dem, uten å komme for nærme. Det sier seg selv at det fløy noen sko gjennom luften av og til, og at kosteskaftet egentlig aldri ble langt nok. Men min kone, hun står det virkelig respekt av. Hun brukte langt mer raffinerte metoder enn høyt og lavt flyvende sko i jakten på rottene.

En gang så hun halen på en rotte henge ned mellom hyllen og veggen, og tok resolutt tak i den dinglende halen hvorpå jeg ble tilkalt for å knerte utysket med langkosten. En annen gang hørte hun rasling bak en eske hvorpå hun fant frem en blikkboks som forsiktig ble plassert inntil veggen i fremre kant av esken. Så slo hun på den andre siden av esken og rotten fór rett inn i blikkboksen, og så var det bare å sette på lokket. Så ble jeg tilkalt, og med en kanskje litt for stor stein ble blikkboksen most.  Og slik fortsatte det. På kysten ble hun ekspert i å drukne dem ved at en bøtte vann ble plassert under en bestemt ledning rottene brukte som rømningsvei. Ledningen gikk opp langs veggen og inn i et hull, og alt hun hadde å gjøre var å beregne timingen. Fra lyset på lageret ble slått på til rotten var ved livredningsledningenen gikk det ikke mange sekundene, men det var alt hun trengte for å slå rottene ned i bøtten med vann. Der fikk de plaske rundt til de ikke hadde mer krefter, og så , vel, ja, det gikk som det gikk. Å skulle spise noe slikt var aldeles utenkelig, og da fikk de heller la være å forstå det de som spiste det. Det var minst like utenkelig å spise grøntfór i form av salater. ”Leav it” stod stemplet med store bokstaver på hvert eneste salatblad, og ble konsekvent ignorert av for eksempel min kone, som hadde adskillig mer magebesvær enn meg.

Nå kan det kanskje høres ut som om alt jeg fikk servert smakte fortreffelig og at det gikk ned på høykant med et smil. Det gjorde det ikke. Verken smakte fortreffelig eller gikk ned på høykant med et smil. Som gjester i et fremmed land ble vi innprentet med at alt skal spises, fra innerst til ytterst, og første gang jeg fikk servert magesekk syntes jeg virkelig synd på meg selv. Det var minst like lite godt første gangen ssom siste gangen jeg fikk det. Men bet det i meg. Innmat generelt ble aldri helt min greie, og var så absolutt å foretrekke etter mørkets frembrudd for da slapp jeg i det minste å se det jeg spiste. Bønner var også å foretrekke etter mørkets frembrudd for da slapp jeg å se alle billene. Jeg ble aldri sterk nok i kjevemusklene til riktig å kunne nyte alt av gamle høner og haner, og jeg ble ikke omvendt til surmelkens elskere noen gang. Men alt ble spist, for det gjorde en bare. Men så skjedde det saker og ting som rokket denne utsendingens syn på alt dette. Vi hadde middagsgjester som høyt og tydelig gav klar beskjed om at de ikke kom på tale å spise maten de fikk servert! Hva? En kar jeg hadde med på tur fra Nairobi satt og pirket i maten fra det lokale kjøkken og sa ganske enkelt ”I can not eat this stuff!” Hvaa? En annen middagsgjest utbrøt ”this was not god” Hvaaa? ”Spisoppaltdufårservert” læresetningen slo alvorlige sprekker i møte med alt dette og jeg begynte å spørre de lokale cheffene om dette som hadde med mat å gjøre og fikk forbløffende frigjørende svar fra overalt. Det var visst ingen andre enn misjonærene som forventet at alt skulle spises opp. Flere av dem jeg spurte skjønte ikke hva jeg mente når jeg lurte på om det ble forventet at jeg spiste opp alt jeg fikk servert, og en av dem lo rett ut i det han sa at man spiser da ikke mat man ikke liker. Skjønt en ting var de alle enige om enten det var her eller der, og det var at det var svært uhøflig å la være å smake, og så var det veldig uhøflig å skjære grimaser om man smakte maten og ikke likte den. Derimot var det helt greit å proklamere seg som mett om man hadde tatt en smaksprøve. Denne form for informasjon gjorde mitt liv som misjonær veldig mye mer levelig for eksempel i møte med sauekjøtt hvor mesteparten av det som ble servert var geleaktig fett. Jeg var i et bryllup og ble gjort skikkelig stas på ved at jeg fikk servert en ordentlig klump med fett. Jeg tok en bit og svelget den hel, og sa jeg var forsynt, hvorpå jeg spurte om jeg kunne bli servert av en litt simplere rett, og det var helt greit, for alle, inkludert brudgommen som overtok min porsjon med fett. Han syntes sikkert jeg var umåtelig rar i matveien som foretrakk stekt kjøtt fremfor fett, men det var greit.

En ting jeg aldri sa nei til var chai, uansett hvor mange fluer som svømte rundt i den. Å unngå fluer i chai lykktes en med bare dersom det ikke fantes fluer i mils omkrets. Fikk du servert chai kunne du være sikker på at alt av fluer hadde et ønske om å dele den med deg, og om du prøvde å vifte dem bort mens du drakk kom du til å oppdage ganske raskt at det er enklere sagt enn gjort. Til å begynne med syntes jeg det var motbydelig med fluer i chaien, men da chai er så usansynlig godt lærte jeg meg etter hvert å dele den med fluene. Munnen ble snurpet sammen slik at om en flue slapp gjennom så var det bare den ene fluen som slapp gjennom. Den ble så lirket til sides med tungen før væsken forsvant ned svelget hvorpå fluen så ble spyttet ut. Men så hardner en til etter hvert, og slutter å bry seg om det. Det blir sagt om misjonærer at de ved første gangs utreise er litt pinglete om mat og drikke inneholder annet enn mat og drikke, mens de etter noen år blir litt pinglete om mat og drikke ikke inneholder annet enn mat og drikke. Jeg vet ikke med andre i denne bransjen, men jeg vente meg egentlig aldri til fluer i chaien, eller biller i brødet. Jeg vil ha min mat og drikke fri for alt som ikke naturlig hører med.

 

 

Jeg kan ikke avslutte uten å innvie dere i det som fikk meg til å holde meg unna hønseegg i lange tider.

Først skulle Elisabeth en tur til Nairobi, på svangerskapskontroll og jeg skulle bli igjen i Marsabit sammen med Per Magne. Svangerskapskontrollen kom veldig beleilig, for vi var i ferd med å slippe opp for pålegg. Når man spiser brødmat tre ganger for dagen, så blir det et problem når en går tom for pålegg. Vel, jeg gikk tom for pålegg to dager etter at Elisabeth var reist, og hun hadde planlagt retur fem dager senere. Det ble ganske så stor krisestemning i huset. Men så kom jeg på at jeg hadde egg. Dermed ble det egg i alle varianter. Hardkokt og bløtkokt egg. Eggerøre. Speilegg. Hardere kokte egg, og bløtere kokte egg. Speilegg stekt på begge sider. Eggerøre laget av to egg. Eggerøre laget av ett egg. Eggerøre uten egg. Jeg var så vanvittig lei av egg. Jeg stakk til byn for å kjøpe syltetøy, men det var, som tidligere nevnt, magert utvalg. Appelsinmarmelade har jeg aldri likt, så den hoppet jeg galant over. Plommesyltetøy? Nei takk. Valget falt på jordbær, det eneste slaget som stod igjen. Det er mulig mine smaksløker ikke skal sette standard for hva som er god og dårlig smak på jordbærsyltetøy, men la oss si det slik at jeg har smakt atskillig bedre jordbærsyltetøy enn det fra Zesta.

Da Elisabeth omsider kom opp fra Nairobi, ble det rene julekvelden. Den ene boksen etter den andre med nutella ble med all andakt satt på hyllen i spiskammerset, vel sikret mot rotter, og jeg lovet meg selv at det skulle gå lang tid til neste egg skulle tilberedes av meg og for meg. Dette med nutella tar oss med ut på et sidespor igjen for handleturene i Nairobi fikk frem egoisten i meg.

Nutella var det pålegg som var mest ettertraktet i vårt hjem, og det skal i sannhetens navn sies at undertegnede forsynte seg grovt av dette pålegg når det først stod i hyllene. Av en eller annen merkelig grunn kunne butikkene gå tom for dette fantastiske pålegg, for så å være uten i lange tider, og så ha det i hyllene igjen. Dermed sier det seg selv at om man kom over et parti nutella, så rasket man med seg hele beholdningen, i hvertfall om beholdningen ikke var større enn seks bokser. Før avreise Marsabit ble det til at jeg trålte matvareforetninger på jakt etter nutella. Desperasjonen steg etter hvert som den ene butikken etter den andre ble trålt uten at en kom over pålegget. Desto høyere i taket stod jubelen, for ikke å snakke om grådigheten, da en kommer over et parti.

Nå gjaldt ikke dette bare nutella. Neida. En gang kom jeg over et parti leverpostei på boks, produsert i Frankrike, og voldsomt godt. Jeg tok med alle boksene jeg fant, det vil si åtte stk. Det var ikke godt å vite når det ble noe leverpostei å få kjøpt neste gang. Nå viste det seg at det ble veldig lenge til, ja faktisk så lenge at vi rakk å avslutte andre perioden uten at vi så noe mer til posteien i butikken.

Nå gir jeg selvfølgelig inntrykk av en usammenlignbar grådig egoisme. Jeg burde antakeligvis ha tatt kun en boks nutella, og en boks leverpostei, og en goudaost, osv. Men jeg gjorde altså ikke det. Opplevelsen av å sitte i Marsabit uten annet til pålegg enn egg, drev meg til disse egoistiske handlinger.

Nå hadde jeg som sagt lovet meg selv at det skulle bli lenge til neste egg og dette løftet ble styrket ytterlige en kveld Elisabeth skulle lage seg speilegg. Ut av egget og ned i pannen skramlet det nemlig et kyllingfoster. Skal jeg spise kylling vil jeg ha dem atskillig eldre enn det denne var. Denne opplevelsen har satt varige spor etter seg hos meg. Det er lenge siden jeg sluttet å kikke under stolputer etter slanger, men jeg holder fast på at ethvert egg som skal oppi en stekepanne først skal kakkes i et glass.

01/14/2013

Litt av et liv 11

Men vi var visst på vei nordover, og i og med at vi var på vei til Borana-land så må jeg ta med litt om språket.

Styret for feltet vedtok at vi ikke skulle lære swahili i denne vår første periode, men gå rett på stammespråket borana, og dét var en smule vanskeligere enn det jeg først fikk inntrykk av der vi begynte opplæringen i Nairobi. Jeg syntes jeg fikk sånn nogenlunde dreis på hilsningsfraser og den slags, og med ryggen rak og nesen i sky entret jeg noe senere Marsabit, og skjønte svært lite av det som ble presentert meg av ordflommer fra både den ene og den andre. Der jeg fór frem med ”bara” og ”bartu” gav jeg tydelig inntrykk av å være en av lokalspråkets beherskere, for folk responderte på mine hilsningsfraser med å skravle i vei tydelig overbevist om at her hadde de truffet på en som behersket deres morsmål, og innimellom alle hilsningsfrasene må jeg ha ytret ting jeg selv ikke helt forstod innholdet av all den tid det av og til dukket opp folk på døren som skulle ha skolepengene jeg hadde lovet dem, uten at jeg kunne huske å ha lovet noen noe som helst. Opplæringen tok altså til i Nairobi, og jeg burde antakeligvis ikke si for mye om meg selv som språkstudent, all den tid jeg da avslører jeg meg selv som litt smårar, men det har jeg kanskje avslørt allerede, så derfor kan vi ta det med allikevel. Som sagt begynte vi som språkstudenter i Nairobi hvor vi fikk en lærer opp til skoletomten som skulle føre oss inn i dette ene av Kenyas mange stammespråk, og han ble utsatt for de utroligste spørsmål. De ble nok stilt i en tåke av urefleksjon, tror jeg vi kan si. ”Hva er kjøleskap på borana?”. Han så på meg med hevede øyenbryn. ”Hva er komfyr på borana?” Øyenbrynene gikk opp til hårfestet. Og slik fortsatte i en pinlig evighet. Hva som fikk meg til å tro at nomadene hadde kjøleskap og komfyr vet jeg egentlig ikke. Det fantes ikke ord for kjøleskap, eller komfyr, eller bil, eller romskip, på borana. Det fantes ikke ord for komet heller, og i hine hårde dager da vi trafikkerte veiene i Marsaabit, var jeg en dag på besøk i en landsby hvor de hadde sett dette himmelfenomenet høyt der opp, og de lurte på om det var noe hvitingene hadde satt i gang med. Det fantes ikke noe ord for kronblad, forgasser, røntgenapparat eller laptop. De hadde tydeligvis ikke noe ord for takk heller, noe jeg skal komme tilbake til senere. Derimot hadde de et utall av ord for det som hadde med husdyr å gjøre, ja de hadde til og med egne hilsninger som gikk på dette med husdyr. ”Har dyrene fred?”, ”har de ly?”, har de nok regn?” osv. Er det lenge siden sist du spurte en sauebonde om sauene hans hadde fred? Det er ikke sikkert du børe gjøre det heller, for det kan hende han vil tro at du ikke er riktig vel bevart, med påfølgende trusler om noe som får deg til å luske unna. Men blant boranafolket var det den naturligste sak av verden. De hadde en hilsen for regnet også: ”har du regn?”. De hadde en hilsen som gikk på om barnet luktet godt, og barnet luktet alltid godt, uansett. Så var  det ”a”er som skulle uttales, og så var det ”a”er som ikke skulle uttales, men som skulle være med allikevel. De hadde en merkelig ”d” som det tok meg en evighet å lære, for ikke å snakke om å uttale. Befant denne ”d” seg i første vers av en sang, var menigheten allerede ferdig med 2. vers innen jeg hadde fått tungen langt nok bak i ganen til å kunne uttale den. De hadde en såkalt eksplosiv ”k”, og det var om å gjøre å ikke uttale den med altfor mye spytt på slep, for det kunne tolkes som et utrykk for velsignelse, å spytte altså, og dette har med kultur å gjøre. Det stod en eldre kar langs veien som ville sitte på, og han gjorde seg selv til en fortsatt gående ved å dynke min høyre arm i spytt, fra den lengste finger og opp til albuen. Jeg trakk selvfølgelig armen til meg med en god porsjon vemmelse, og kjørte av sted. Men så lærte jeg etter hvert at dette ikke var noen form for trakassering, men altså en måte å uttrykke velsignelse på. Han ønsket å sitte på og hadde bare velsignet meg på forhånd. Da vårt andre barn så dagens lys, og etter hvert fikk bli med til Marsabit, hendte det rett som det var at vi måtte tørke spytt fra fjeset hans. Han ble rikt velsignet, men vi kunne vel strengt tatt klart oss uten den form for ansiktsvask.

Jeg hadde satt meg som mål å holde min første preken på borana innen ett år. Det er greit med slike mål, for da har man noe å arbeide frem mot. Omtrent på ettårsdagen for mitt forsett skulle vi på landsbybesøk og jeg skulle ha andakt om Gud og skapelsen, og forstod på de spørrende blikkene at ingen skjønte et kløyva ord av det jeg sa til tross for at jeg brukte alle de ord og utrykk jeg hadde lært om det emnet. Det var visst noe med rekkefølgen og måten ting ble sagt på som gjorde innholdet noe ullent. Han som var med som tolk var en smule nådeløs i sin omtale av meg og det lokale språk. ”Elisabeth snakker mye bedre borana enn deg”, var hans trøstens ord til meg. Nå, i denne gabra-landsbyen sa han det så mildt han kunne, at jeg heller burde snakke engelsk, for jeg snakket for dårlig borana. Takk skal du ha for oppmuntrende ord. Da dette skjedde, sånn cirka rett før årsdagen for min første preken på borana, utsatte jeg prosjektet på ubestemt tid, og når sant skal sies, så ble det aldri noen preken på borana. En annen ting som gjorde borana vanskelig var intonasjonen, eller hva det nå enn heter. Dersom du ville ha en kopp chai, sa du ”ja takk”, men måtte passe deg så det ikke ble ”nei takk” om du var litt uheldig med trykk og stumme endelser. Sagt sånn litt forenklet. En gang jeg hadde spurt vakten om han ville ha chai, uten å forstå hvorvidt han ville ha eller ei, måtte jeg gå til det skritt å be ham nikke eller riste på hodet, for jeg evnet ikke høre forskjell på ja og nei, og det er med en smule skam å melde at jeg dessverre ikke kom så mye lenger i å beherske dette språket. Det var og forble for vanskelig for mitt språkøre. Det hendte kullselgerne på markedet tjente på min språkforvirring da jeg blandet ”debbe” og ”dib”. De var flinke til å gjøre meg oppmerksom på feilen da det gikk i min favør og deres disfavør, men jeg kan ikke huske en eneste gang at jeg ble gjort oppmerksom på feilen da det var motsatt, og det fører oss inn på et for meg noe smertefullt tema.

Jeg har nevnt forholdet mellom spytting og velsignelse, hvilket ikke var spesielt smertefullt, bare ekkelt, men det var en annen side av kulturen som traff meg i solar plexus, og det var kulturen rundt tigging. Jeg har alltid hatt vanskelig for å si nei, til egen disfavør, og i Marsabit til tiggernes voldsomme favør. Kulturelt var det slik at dersom en fikk noe, så var man under en heldig stjerne, om man kan si det slik, og da var det jo bare dumt å la være å be om mer, for tenk på alt det en kunne gå glipp av dersom man ikke bad om mer. Når tiggere så kom til vår dør og fikk en melkeboks, så var det jo naturlig å be om mer, og da de så fikk en pose sukker, så ba de selvfølgelig om mel, og når melposen dukket opp ja, da ba de selvfølgelig om enda mer, og de fikk i bøtter og spann. Det var enorme mengder matvarer som forsvant ut døren hos oss, og det forsvant uten et ord til takk fra mottakeren, for ordet takk fantes visst ikke. Og hvor kom de fra alle sammen, for jeg syntes det var mange. Det gikk en god stund før jeg lærte at boranaenes måte å uttrykke takk på, var å fortelle alle andre om hvor snill du hadde vært, noe som forklarte trafikken på døren. Dette ble etter hvert en så stor belastning at jeg gikk rundt med vondt i magen og gruet meg enormt til lyden av knoker mot vår inngangsdør. Det var særlig ei ung jente som drev meg til vanvidd. Hun gikk i følge med en blind mann, og utnyttet lykkestjernen til det maksimale. Det var aldri noe takk å få, bare ”gi meg mer”, og mer fikk hun. Mama Kali var en annen som også visste å utnytte hellet. Hun la ansiktet i de tristeste folder for å få mest mulig ut av meg, og forlot tunet med atskillig mengder arvesølv. Men så ble jeg kjent med den kulturelle siden ved dette, og jeg er vedkommende som løste meg fra tiggernes vold, evig skyldig. Ja, dere får ha meg unnskyldt utrykket, men det var en smule vanskelig for meg å bli utsatt for mennesker som stadig bad om mer, og som, fra mitt uvitende ståsted, aldri ble fornøyd. Ikke det at jeg ikke var innstilt på å hjelpe mennesker, men jeg hadde altså følelsen av å bli utnyttet, tynet, presset, skviset til siste dråpe, og så klarte jeg ikke å si nei. Men nu blev der andre boller sa bakeren, uten at vi trenger å komme nærmere innpå hva slags boller der blev. Jeg overvant frykten for tiggerne, ja, det ble nesten trivelig å treffe på mama kali. Hun la riktignok fjeset i folder en god stund enda, men etter hvert som hun forstod at jeg ikke lenger bet på, så fikk vi nærmest et ”hei på deg” forhold. Den unge jenta og mannen ble det heller ikke noe problem med. Riktignok prøvde de seg litt, men nå sa jeg bare nei. De gikk i stedet over til å ta med seg leker fra våre barn, ble oppdaget og fikk beskjed av hushjelpen om at de hadde bare å se til å holde seg unna, noe de også gjorde. Apropos det å ta med seg leker. Vi oppdaget at en traktor var forsvunnet, og det var i grunnen godt gjort all den tid vi hadde med adskillige mengder leker til Marsabit. Det var jo til stadighet barn inne på tomten, og det er i grunnen ikke til å undres over at det forsvant leker nå og da. Vel, en traktor var forsvunnet og vi regnet den som tapt. Men så en dag jeg var på veg hjem fra et møte, så jeg en liten gutt som gikk og trillet på en plasttraktor, som lignet veldig på den som var blitt borte. Jeg stanset og tok doningen nærmere i øyen syn, og jo da, det var den forsvunne traktor, nå utstyrt med en lang ståltråd fra fremhjulene, og med ratt for enden av ståltråden. Jeg beslagla rett og slett hele greia, og angret med det samme, for gutten som var liten gråt så det svei. Det var selvfølgelig ikke han som hadde tatt den, for jeg hadde aldri sett gutten før i mitt liv, men det kan hende han hadde en langfingret storebror. Okkesom, fra hans ståsted var jeg en stor og fæl blekhudet fyr som tok leken hans, og slik følte jeg det og der jeg kjørte hjemover. Var jeg rett og slett så gjerrig at jeg ikke unte guttungen denne leken? Vår gutt savnet den knapt, han hadde da så mange andre leker. Jeg bestemte meg for at jeg skulle kjøpe en ny lekebil til den lille gutten, men kom i tvil omtrent med det samme. Hva slags signal ville det gi? Stjel i vei. Blir det oppdaget og du mister leken, så kjøper de bare en nyere og finere ting som du får. Snakk om problemstilling. Jeg kjøpte ingen ny bil til guttungen, og forble i hans liv den store, svære, stygge og bleke ulven.

Et eksempel på min vanskelighet med å si nei, og her står jeg i fare for å avsløre meg som litt dum (igjen), var da det kom en kar og bad om å få låne et dekk. Presidenten var på vei til Marsabit, og han skulle tas imot med pomp og prakt, men så manglet de altså et dekk. Her burde jo alle varsellamper og sirener sagt ifra om at her var det ikke så rent få ugler i mosen. Men det som stilnet de ovenfor nevnte sirener og lamper, var at mannen presenterte seg som prestens bror. Da måtte jo alt være greit! Han fikk dekket, og forsvant med løfte om å levere det over helgen. Vel, det ble over helgen, og helgen etter den, og vel så det, og ingen mann kom. Så traff jeg på presten og lurte på om han ville treffe sin bror om ikke så altfor lenge, og om han i så fall kunne si ifra om at vi i grunnen kunne tenke oss å få tilbake dekket. Det var da at presten føk i luften, for han hadde ingen bror, og han likte absolutt ikke å bli misbrukt på denne måten, og kjeltringen som hadde misbrukt hans navn kunne bare vente seg. Det gikk en tid og dekket kom til rette, takket være prestens nitidige etterforskning. Det var blitt kjøpt opp av en kjøpmann i Marsabit som noe motvillig gav det tilbake da vi troppet mannsterke opp. Kjeltringen som hadde fått nyss om at presten var på sporet av ham, hadde tatt bena på nakken og reist langt og lengre enn langt for å unnslippe hans vrede. Jeg vet ærlig talt ikke om han har turt å vende tilbake til Marsabit enda.

Lurt ble jeg mer enn en gang, de fleste ganger uten noen gang å vite om det, men å bli lurt for så å finne ut av det, det var ikke særlig kjekt, særlig ikke hvis en trodde en hadde gjort en velgjerning. Det kom en dame med to fillete barn på slep og var så voldsomt fortvilet. Om hun ikke kunne få litt vann, for barna var så tørste? Hun fikk en hel kanne med vann, og gikk sin vei, riktig så fornøyd, og jeg syntes jeg hadde gjort dagens gode gjerning. Så kom hun tilbake noen dager senere, og alt var like trist og leit. Denne gangen var hun på vei til byen for å skaffe barna mat, og om hun ikke kunne få litt mer vann? Jo da, vann skulle hun få. Hun satte igjen vannkannen og forsvant, og jeg begynte å fylle opp. Det var da at språkhjelperen vår kom med en kryptisk bemerkning om at damen slettes ikke var på vei for å skaffe barna mat, og at hun ikke var det sist gang hun fikk vann heller, og at jeg ikke burde la meg lure så lett av folk som ikke tenkte på annet enn å skaffe seg øl, og dessuten var hun ikke engang mor til barna. Hun var kort sagt en skikkelig fyllik. Borana folket er voldsomt lojale mot hverandre, og angiveri er ikke spesielt populært, men denne damen fortjente tydeligvis ikke de andres lojalitet. Jeg burde ikke gi henne noe vann, var beskjeden, og gjorde som jeg fikk råd om. Det ble jo en del munnbruk da damen vendte tilbake og oppdaget at hun ikke hadde fått noe vann. Det var en hel masse ord jeg ikke forstod, og som jeg heller aldri lærte, og det var kanskje like greit. Derimot lærte jeg mange vanskelige ord av læreren i Nairobi som jeg overhodet ikke fikk bruk for, for det var ikke Borana. Han må ha lært oss alle de ordene som hevn for alle mine dumme spørsmål. Så hendte det av og til at en ble lurt, og ikke kunne annet enn å beundre lurendreieren. Egentlig beundret jeg dekktyven for hans freidighet. En av de gangene jeg virkelig ble lurt var jeg på bytur i Nairobi hvor jeg ble praiet av en kar som det lyste fortvilelse av lang vei. Han spurte hvilket land jeg kom fra, og ble overlykkelig da han fikk høre at jeg kom fra Norge, for han skulle nemlig til Oslo. Jeg ble himmelfallen. Jeg mistet munn og mæle. ”Skal du til Oslo” spurte jeg omsider. Ja visst skulle han det. Han skulle studere ved universitet i Oslo. Ja, han var faktisk underveis til Oslo, og så fikk jeg hele historien, som selvsagt var lang og full av tragedier. Det hele dreide seg om penger, hva ellers? Han manglet reisepenger. Han var på vei til Dar esSalaam hvor han skulle ta båt til Norge, hvor han skulle studere et eller annet jeg ikke husker lenger, og jeg skal hilse og si han fikk penger, en hel del faktisk. Faktisk ganske mye. Det må ha vært nok til reisen, oppholdet, og returen hjem, og enda ville han hatt nok igjen til å kunne brødfø seg selv og hele klanen i mange år fremover. Det var ikke før enn på skoletomten til misjonen senere på dagen at jeg fikk høre at jeg etter all sannsynlighet var blitt lurt. Akkurat da var det voldsomt bittert, men i ettertid innrømmer jeg at enhver som gidder å pugge alle Europas hovedsteder og tettsteder for å få lettjente penger, fortjener dem, i alle fall når de treffer på slike som meg.

Litt av tiggerproblemet var at vi ikke visste hvem som var reelle tiggere og hvem som var ute etter lett tjente gryn. Vi hadde etter hvert fått en fast gruppe nødtrengende som ukentlig fikk hjelp, og blant dem ei eldre dame. Jeg visste ingen ting om noen av dem, men all den tid ingen sa noe om at det var teit å hjelpe dem gjorde vi det. Men så en dag ble denne gamle damen avslørt. Jeg hadde syketransport til en landsby jeg aldri hadde vært i tidligere, da jeg og den gamle damen fikk øyenkontakt. Hun gikk langs veien adskillig mer rakrygget enn da hun kom til oss, og da hun fikk øye på meg, og jeg henne, slo hun øynene beskjemmet ned og snudde hodet bort, alt mens hun prøvde å gjøre seg usynlig. Vi så ikke noe mer til henne hjemme hos oss. Jeg burde sikkert ha satt etter henne og ristet av henne alt hun hittil hadde fått av oss, men kom rett og slett ikke på det.

Ingen liker å bli lurt, og en gang blir det gjerne en gang for mye. Etter hvert snek kynismen seg inn, og etter hvert tok den helt over. Alle ble en potensiell ”lurer” og alle fikk det samme svaret, ”nei”. Jeg var lei av å bli lurt og lei av å få ansvaret for alles problemer lagt over på meg. Det var ei dame som ville ha oss til å betale skolegangen for et barn og fikk til svar at vi ikke kunne hjelpe hvorpå hun sa, ”hva skal jeg gjøre da?” Med hvilken rett la hun sine problemer over på meg? Jeg hadde da sannelig problemer nok fra før om jeg ikke skulle bekymre meg for alle andre. Jeg sa uten medynk, ”jeg vet ikke hva du skal gjøre”, og tok høflig farvel. Jeg var på god vei ned kynismens avløp. Da vi noen år senere havnet i Bunda i Tanzania satt jeg i bilen og ventet (what else?) da ei ung dame stilte seg opp utenfor bilvinduet og ba om å få 200 Tsh, ca en norsk krone. Hun hadde et barn på ryggen og spiste på en appelsin. Barnet hadde ikke spist siden i går sa hun, og om jeg ikke kunne hjelpe dem litt? Jeg kjente ingen beklagelse da jeg sa nei, og ble faktisk litt irritert da hun fortsatte å spørre. Jeg var blitt skikkelig kynisk, og jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst, å være kynisk, eller å bli utnyttet og svelge det i seg. Men kynisme er vel en måte å overleve på i et land som Kenya. En kan ikke ta alles fattigdom og problemer inn over seg, for jeg skjønner ikke hvorledes en skal overleve dersom en skulle gjøre det.

Det ble med at vi fikk en fast gjeng med tiggere som fikk komme en dag i uken, hvor de så fikk en boks melk hver. Jeg aner ikke om de var reelle tiggere, eller ei. Kom det andre på døren, så fikk dagens humør avgjøre om de skulle få noe, eller om de ble nødt til å gå tomhendte fra oss. Kall meg ufølsom, kall meg kynisk, kall meg hva du vil, men det ble min måte å overleve på.

1 2 3 4 5 6 7 8 Next