Afrikansk dagbok

Nå er vi kommet dit hen at vår gode venn som lider under pseudonymet Benny, fra kapittel 4, skal introduseres nærmere.
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg traff Benny første gang, men det må ha vært nokså med engang vi ankom Marsabit, for han hadde mer eller mindre fast tilhold på misjonsstasjonen som en slags altmuligmann, en utrolig dyktig sådan.
Makan til dyktig håndverker skal man lete lenge etter.
Benny så når noe måtte vedlikeholdes, fikses og ordnes, og med et minimum av verktøy og utstyr ordnet han det meste.
Og han visste han var god.
Janteloven var ikke oppfunnet i Kenya enda ved vår ankomst.
Dette med at du ikke må tro at du er noe, eller kan noe, det var fremmed for utrolig mange, for var det noe folk trodde så var det nettopp at de var noe, eller at de kunne noe, som hun som søkte arbeid på misjonsstasjonen og som kunne alt.
Benny hadde all verdens selvtillit når det gjaldt et hvilket som helst trearbeide, og var mer enn villig til å gi en hjelpende hånd, noe som til tider kunne bli litt plagsomt.
For meg var det terapi å holde på ved arbeidsbenken, og snekre på litt forskjellig.
Jeg fikk ved arbeidsbenken utløp for adskillige mengder frustrasjon ved overgangen fra turistfase til sjokkfase, til stor frustrasjon for trearbeidperfeksjonisten Benny.
Om resultatene av mine stunder ved arbeidsbenken ikke var estetisk vakre, frie for flis, helt i vater osv, så betydde det ingen ting for meg.
Poenget var at jeg fikk avreagert.
Men for Benny var det en pine å se noen jobbe med trevirke aldeles uanfektet av skjeve hjørner og flisete ender.
Det hele toppet seg da jeg skulle lage olabil til poden.








Benny sirklet rundt meg, full av nysgjerrighet over det som så ut som en trebil, full av frustrasjon over skjevt sagde bordbiter og skakke hjørner.
Da han en dag tok verktøyet ut av hendene mine med ordene ”jeg skulle ønske du kunne fortelle meg hva det er du lager, for da kunne jeg laget det så mye bedre”, skjønte jeg for alvor at jeg en gang for alle måtte få ham til å forstå min hensikt med trearbeid, eller involvere ham i olabilen.
Han ble involvert, og det var ingen problemer å se hvilken del av bilen Benny hadde ordnet. Det var snorett saging, og ingen skjemmende fliser.
Hver eneste liten trebit han hadde hånd om ble høvlet og pusset til det perfekte.
Glipen mellom to bordbiter var usynlig der Benny hadde spleiset dem.
Vi utstyrte bilen med motor av tre.
Vi ordnet tennplugger og dynamo med vifterem, luftinntak og alt det som skulle til for å få det til å se så ordentlig ut som mulig, og det skal ikke stikkes under en stol at Benny skal ha æren for det meste av det.
Da jeg noe senere ”bygde” en dokkestue på tomten var det rent så jeg drev Benny til vanvidd.
Det ble skakt og rart, og han oiet seg og ristet på hodet i vantro over marrakkelet som ble stående i rundkjøringen.
Nok om det.

Benny var intet mindre enn et unikum og antakeligvis uerstattelig på tomten, for ikke å snakke om når vi skulle ut på tur.
Det var ikke den ting han ikke kunne fikse.
Han ordnet alt fra punkterte dekk til middag, i tillegg til å stå for underholdningen i form av en endeløs taleflom.
På en av de første turene han ble med meg til Hurri, skulle han lage middag.
Alle ingredienser ble innkjøpt i Marsabit av den enkle grunn at det var smått med slikt i Hurri. Det var smått med det meste i Hurri bortsett fra firbente vesener som brekte, eller rautet, men dem var det til gjengjeld nok av.
Når kollektkorgen ble sendt rundt i kirken i Hurri, så var det smått med klingende mynt som havnet i kassen.
Derimot hendte det at en og annen sau ble gitt, og ved en anledning gav de hele 5 stykker, som alle måtte transporteres til Marsabit for å bli omsatt i klingende mynt.
Den turen glemmer jeg aldri.
Jeg hadde aldri kjørt med annet levende enn mennesker før, etter hvert ble det også noe transport av døde sådanne, og nå skulle jeg ha med meg så mange mennesker som det overhodet var mulig å få skviset inn, samt en håndfull sauer og geiter.
Det kunne nok blitt skrevet en egen bok om hvordan få plass til bare en person til i en bil, for det uttrykket at ”jeg er jo bare en” hørte jeg en rekke ganger.
Det hjalp ikke hvor fullt det var, det var alltids plass til en til, for ”jeg er jo bare en”.
Det var kun en gang at de på utsiden lot vær å be om plass, og det var den gangen jeg selv lå som passasjer oppå all bagasjen, mellom alle de andre som også lå oppå bagasjen.
Jeg hadde vel 15 cm klaring til taket, nok til at en fikk snudd på seg i ny og ne.
Å skulle ligge slik i 10 mil kunne jeg ikke tenke meg, men det var nok av dem som kunne tenke seg det, for å slippe å gå.
Vel, jeg lå altså oppå presenningen og pustet inn gammelt og nytt støv da vi stoppet i Walda, et sted mellom Anona og Torbi.
Det var flere som gjerne ville sitte på, for hver for seg var de jo bare en, men da de så denne hvitingen oppunder taket skjønte de at det var fullt.

Men det var denne dyretransporten fra Hurri jeg skulle fortelle om.
Dyrene ble lempet, noe motvillig, inn bak, og så fulgte en stor del av Hurris befolkning på.
God tur.
Vi la i vei og jeg så for meg brukne ben i haugevis.
Dyrene hadde antakeligvis ikke kjørt bil før, og det hadde ikke den gamle damen som fikk sitte på ved et annet tilfelle heller.
Jeg har aldri vært bilsyk, men det kan vel sammenliknes med det å være sjøsyk, noe jeg kjenner utmerket godt til fra min tid i den kongelige norske marines tjeneste om bord på KNM Horten.
Jeg hang for det meste over relingen og fóret krabbene i Norskehavet.
Det var for øvrig denne noget spesielle fóringsmetoden som til slutt skaffet meg passerseddel til prestekontoret som presteassistent.
Det falt meg ikke inn å holde tilbake krabbefóret en eneste gang, og derfor ble jeg forskrekket da denne eldre Gabra fruen satt med bulende kinn og store øyne i baksetet.
Det vi var vant med var at bilsyke tømte seg uten hemninger inni bilen.
Det skjedde ikke en eneste gang at vi var på tur uten at noen gav fra seg det hadde spist til frokost, eller lunsj.
”Blir dere syke må dere si ifra så skal vi stanse” proklamerte vi før hver eneste avreise, og ikke en gang kom vi frem dit vi skulle uten at det luktet endevendt magesekk.
Det slo aldri feil.
Problemet var vel at folk ikke visste hva det var som feilte dem før de hadde halvfordøyd mat langt oppi halsen, og da var det jo for sent å varsku.
Det var særlig en yngre herremann som gjorde voldsomt inntrykk på meg i så henseende.
For det første hadde han glemt alt om respekt for de eldre i det øyeblikk han satte seg inn i bilen, en respekt han igjen viste i det øyeblikk han steg ut av bilen adskillige timer senere.
Det hadde seg slik at den yngre garde hadde enorm respekt for den eldre generasjon, og jeg fikk det demonstrert til fulle en sen kveldsstund i ei hytte i en landsby uten betydning for noen andre enn de som holdt til der.
Vi skulle ha møte, og de fleste var på plass, sittende på gulvet, sengebrisken, og hva som ellers egnet seg til å sitte på, da en skikkelig ”mzee” dukket seg inn i hytten.
Maken til domino effekt har jeg sjelden sett.
Som gjest fikk jeg beholde godkrakken, men den nest eldste gav fra seg sin krakk til den gamle nyankomne, hvorpå han selv overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå han så overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå han igjen overtok krakken fra han som satt ved siden av seg, hvorpå osv osv hele runden rundt veggen til siste og yngstemann, som endte opp på gulvet.
Kanskje noe å lære for kjepphøye ynglinger her hjemme på berget?
Å ha respekt for de grå hår lå i genene.
Man lærte det ikke, det bare var slik.
Helt til man satte seg inn i en bil.
Da var det som om en bryter ble slått av og alt om respekt for de eldre var som slettet fra hver eneste gene i kroppen.
Denne unge mannen nektet plent å overlate sin inneklemte plass til en eldre kar som absolutt måtte ned til Maikona.
Han ble skjelt ut etter noter, og alt som kunne bli sagt om den yngre generasjons mangel på respekt ble sagt opptil flere ganger, av den gamle selv, og av alle de andre i bilen, til ingen nytte.
Til slutt ymtet jeg frempå at det nå kanskje var på tide at vi kom oss av gårde, hvorpå jeg lirte av meg den samme eldgamle formaning om å si ifra før man kastet opp, hvorpå jyplingen hardnakket påstod han aldri ble bilsyk.
En ørliten halvtime senere satt han hulkende mellom evangelisten og eldsten, med hele frokosten i en pøl på gulvet.
”Han har spist kukjøtt” kom det skadefro fra eldsten der han satt med bena godt til værs.

Men denne eldre gabradamen var altså bilsyk og satt med bulende kinn og lurte sikkert på hva det var som feilte henne.
Vi gjorde et lite opphold slik at hun fikk fóret hva det nå enn var som kravlet rundt i sanden der mellom Hurri og Furole, og fortsatte så vår ferd.
Jeg husker en annen dame som også ble bilsyk, og som liknet veldig på meg der jeg hang over relingen på KNM Horten.
Det er slik med noen av oss at når vi først kommer i gang, så er vi ikke til å stoppe, og hun var ikke til å stoppe.
Vi var på vei til Marsabit, til kvinneleir, og aldri har jeg brukt så lang tid på turen mellom Hurri og Marsabit som da.
Hun måtte ut i ett sett, og var helt ferdig da vi kom frem, og jeg er sikker på at hun gruet seg hele uken til tilbaketuren.

Men vi satt altså 8 mennesker i bil sammen med 5 brekende dyr en stekende varm søndag ettermiddag.
Det var langt over 30o utenfor og minst like varmt inne i bilen.
Vi fikk ristet oss sammen, vi foran, likesom de 5 der bakerst.
Etter hvert luktet det mer enn bare oppkast og svette, for jeg kjente da visselig eimen av dyreekskrementer.
Ved ankomst Maikona måtte vi ha en pause.
Den beste chaien i Kenya er forresten å få her, sammen med chapati.
Det er liksom noe eget å entre en kafeteria som den i Maikona.
Theatercafeen og dens like blekner liksom litt i sammenlikningen, for ikke å snakke om de som står for sørvisen.
Etablissementet har vaklevorne trebenker langs veggen som egner seg utmerket til å hvile rumpen på, og ryggstøet er kafeens jordvegger hvor klumper og småkvister masserer ryggen. Mens personalet tørker chai og matrester fra en sliten voksduk finner noen barnefjes frem til hullet i veggen som representerer etablissementets vindu, og en blir så stirret i senk.
Vaskefatet blir sendt rundt så svette hender kan bli litt renere, skjorten får duge som håndkle.
Så serveres glovarm chapati på blikkfat og brennvarm chai i blikkrus, og så nyter du hele opplevelsen.
Brede smil fra vinduet stirrer fortsatt på deg, en yngre slamp lener seg til dørkarmen og kikker frimodig på den hvite skapningen i hytta, og en halv milliard fluer konkurerer med deg om chaien.

Dyrene fikk ingen ting.
De burde helt sikkert fått noe å drikke, men stanken der bak var ille nok som den var om de ikke skulle få mer å grise med.
Det var forresten ualminnelig varmt den dagen.
Solen stekte ned på oss, mens varmen fra en overopphetet bakke dirret.
Bakerovn er en dekkende beskrivelse for den dagen i Maikona.
Vertshusets innehaverske peste frem noe om at varmen i den ene av livets to utganger ikke under noen omstendighet kunne komme opp mot temperaturen i Maikona den dagen, og uten å ha vært på det unevnte sted for å sjekke forholdene, var jeg likevel fristet til å være enig.
Svetten sildret langs ryggraden, og jeg skulle nesten gitt hva som helst for en kald cola, men den kaldeste colaen i Maikona den dagen holdt antakeligvis en temperatur på 30o+, og var derfor ingen stor konkurrent til chaien.

Med glohet chai innabords entret vi doningen og ble straks innhyllet i nok godlukt til å forpeste en hvilken som helst storby, og la i vei.
Mellom Maikona og oppstigningen til Marsabit ligger en slette som i hine hårde dager visstnok var tilholdsstedet til X antall flodhester.
Flodhestene er borte for lengst, likeens vannet som engang utgjorde en innsjø.
Innsjøen går i dag under navnet Chalbi og er en skikkelig saltørken som egner seg utmerket til hurtig fremrykning med bil i tørketiden.
I regntiden gjør en lurt i å holde seg langt unna, med mindre man veldig godt liker tanken på å sitte fast i svart gjørme til langt oppunder takgrinden.
Vi la flodhest sletten bak oss i fykende fei kun avbrutt av tissepauser, spypauser osv, og startet på den kronglete oppstigningen til Marsabit.
Med en gjennomsnittsfart på godt under 30kmt sneglet vi oss oppover mot Marsabit, gjennom hårnålssvinger, over steiner, nedi kratere av noen hull, kom opp i 50 kmt der sveitseren hadde støpt spor i en lengde av 200 meter og hvor vi nøt det å ikke bli ristet i filler, før vi igjen gjøv løs på en håpløs krøttersti av en vei.
Adskillige timer senere ankom vi Marsabit, som nå var tømt for folk som hadde kjent lukten av oss for lengst, og vi ramlet bokstavelig talt ut av bilen alle mann.

Bak i bilen var det et lag av møkk og nokså utrivelig etter min målestokk, og jeg ville trodd at det å få dyrene ut var den enkleste sak av verden, men den gang ei.
De nektet plent å rikke seg.
Det nyttet ikke med godsnakk, eller noe annet, og i nødens stund tydde vi til et realt spark der bak.
Det er ikke til å undres over at jeg ikke er blitt sauerøkter.

Men tilbake til vår venn Benny.
Han var som sagt et unikum.
Det eneste aberet var den uendelige talestrømmen, som dog til tider kunne være nokså underholdende.
Nå er ikke undertegnede kjent for å prate høl i hodet på folk, og når jeg kjører liker jeg å tenke.
Dette gir av og til litt ubehagelige opplevelser (og jeg vet at ondsinnede her tenker slikt som ”gjør det vondt” osv.) da jeg etter en stund kan komme til meg selv og lure på hvor de siste milene er blitt av.
Men med Benny i bilen ble det ikke rom for tankevirksomhet.
Han snakket om alt mellom himmel og jord, og var ustanselig.
Det var også en evangelist.
Vi hadde vært på tur nordover, og bilen var, som vanlig, full av folk som sang av full hals, pratet og skravlet, og jeg begynte etter hvert å bli tung i hodet.
Det ble også min bedre halvdel.
Etter noe som virket som en halv evighet, ble det sakte men sikkert stille i bilen.
Sangen og praten stilnet av etter hvert som bilen vugget den ene etter den andre inn i en døs.
Det eneste som til slutt hørtes var motorens jevne dur, og dekk som traff hull eller sparket opp stein.
Deilig, deilig, deilig.
Helt til en rusten røst satte i med å synge.
Det var evangelisten som tydeligvis syntes det ble for stille.
Jeg bøyde hodet fremover i et fortvilt forsøk på å distansere meg litt, et forsøk på å strekke ut slitne sener i nakken.
Det var bare 4 timer igjen til Marsabit.
Men fruen hadde fått nok.
”Gid hain mista stæmmen” hoiet hun ut i luften på klingende trøndersk, og evangelisten kikket forfjamset på henne, med en døende sang på leppene.
Han hadde ikke skjønt et ord av utbruddet, men tok tydeligvis hintet.
Jeg lo så jeg ristet, og hadde problemer med å forklare sidemannen hva som var blitt sagt, men hans enorme smil røpet at han nok hadde skjønt hva det dreide seg om allikevel.

Men det hendte som sagt at Bennys talestrøm kunne være riktig så underholdende.
På en tur til Hurri fikk jeg servert hele boranafolkets versjon av hvordan de enkelte dyr ble som de ble.
På en annen tur fortalte han om sitt folks historie og utbredelse, og det var også riktig så interessant.
Etterhert ble Benny en riktig god venn som oppriktig ønsket oss alt godt, noe han til fulle viste etter at vi i vår andre periode ble ranet.
Da nyheten om vår opplevelse nådde ham tok han strake veien til Nairobi for å besøke oss, og trøste.
Han visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss, og kom etter noen dager med en gave.
Selv var han i gang med et kvegprosjekt, av en eller annen grunn, og var altså skikkelig lei seg for at vi var blitt utsatt for et ran.
Det var for så vidt jeg og.
Om det er en opplevelse jeg kunne vært foruten i mitt liv, så er det den.
Å henge i et gammelt, flisete nylontau som barn har ikke skadet meg på noe vis.
Det tok ikke nattesøvnen fra meg, og ikke ble jeg redd for tau heller, noe som ellers ville ødelagt mange flotte klatreopplevelser, som den gangen jeg hang bom fast ved Kolsåstoppen.
Jeg klatret endel alene og brukte derfor klogg, en innretning man festet på tauet som tillater klatreren å bevege seg oppover uten fare for å ramle ned igjen.
En glimrende sak, så lenge en kommer seg oppover, men jeg stod som sagt bom fast.
Jeg kom ikke opp så mye som en centimeter, og kloggens mothaker hindret meg i å komme ned.
Spørsmålet jeg stilte meg selv var ”hva gjør jeg nå?”.
Jeg skal ikke bry leseren med dette så altfor mye, men poenget er at jeg har dumpet borti litt forskjellig som ikke har tatt nattesøvnen fra meg.
Heller ikke flyturen lenger uti boken tok nattesøvnen fra meg, men det gjorde ranet.
Å bli medlem i den stadig voksende ”ransofferklubben”, er ikke noe å trakte etter.
Riktignok får man en del oppmerksomhet i form av forbønn og varme tanker, men da man etter hvert går i de andres glemmebok, er frykten for nye ran fortsatt til stede.
Egentlig så var ikke det å miste nattesøvnen det verste, det var mye verre å miste tryggheten.
Da vi etter hvert kom hjem til Norge og fikk oss hus forstod jeg hvor dypt opplevelsen satt i.
Bakdøren i huset vi skulle kjøpe bestod av omtrent 45% glass.
Opp til dørhåndtaket var det solid tre, men resten var glass, og min første tanke da jeg så døren var ”vi må ordne gitter foran vinduet”.
En av de tingene jeg gledet meg mest til ved å komme hjem, var å kunne se ut gjennom et vindu uten gitter, og det første jeg tenker ved huskjøp er å få satt inn gitter.
Snedig?

Det var vaktmannen vår, Jensen som vi kalte ham, som gjorde meg oppmerksom på at noe var på gang.
Han gav fra seg lyder som han vanligvis ikke gav fra seg.
Ropene hans hørtes lang vei, og min første tanke var av en eller annen grunn, løve.
Jeg hadde ikke sett snurten av løve, eller noe som lignet på løve, så lenge vi hadde bodd på Wema.
Jeg tror ingen andre heller hadde sett løve på veldig lenge, så hvorfor jeg tenkte på løve vet jeg ikke.
Så tenkte jeg på slange.
Det var litt mer logikk i det.
Jensen er bitt av slange tenkte jeg, men før jeg rakk å reise meg, eller spekulere mer på hva slags slange, singlet det i glass, og siden jeg aldri hadde hørt om slanger som slår inn vindu slo det meg at det måtte være noe tobent som var på ferde, og tro ikke at jeg opplevde det så avslappet som jeg forteller om det nå.
Hvor høy puls jeg hadde vet jeg ikke, men at det var hektisk aktivitet på innsiden er jeg nokså overbevist om.
Inntrengerne som forårsaket spettakkelet, hadde kommet rundt huset og gjorde tegn til at de ville inn.
Jensen hadde sluttet å rope, og for alt jeg viste var han nå død, og huggene mot døren fortalte meg at nå var det vår tur.
Jeg kan ikke beskrive for dere lyden av øksehugg mot døren, for jeg har av en eller annen grunn stengt de lydene ute av hodet mitt, men om dere er interessert i å finne ut hvordan det høres ut er det bare å gripe øksen fatt og gå løs på døren.
Lette hakke lyder var det definitivt ikke.
I et forsøk på å bli kvitt tjuvraddene overleverte jeg en større sum penger gjennom vinduet, og jeg kommer aldri mer til å stikke hånden ut gjennom et vindu nattestider.
Å kjenne fingre som krafset etter penger var heslig.
Jeg ventet meg et hugg som gjorde meg en hånd mindre, og lot derfor ikke hånden oppholde seg på utsiden så altfor lenge.
Pengene tok ikke fra dem innbrudstrangen.
Huggene mot døren fortsatte og jeg tenkte jeg skulle gi dem radioen, men den gikk ikke gjennom gitteret.
Dyp fortvilelse seg inn over meg, for jeg skjønte at jeg måtte lukke opp.
Huggene mot døren fortsatte, og de fortalte meg at de på utsiden hadde tenkt seg inn, okkesom.
Det var bare å få det overstått.
Hvordan jeg fikk dratt fra slåen, og hvordan jeg havnet i andre enden av rommet har jeg ingen erindring om.
Den opplevelsen er borte sammen med lyden av øksehugg, og det er kanskje like greit.
Jeg ”kom til meg selv” ved at høyrearmen verket.
2 røde striper vitnet i etterkant om at en eller annen hadde slått.
I det jeg kom til meg selv var det en som slo meg på venstre arm i det han tok fra meg lykten.
Det stod en fyr foran meg med panga og stirret meg i senk, uten at jeg kan huske noe av hvordan han så ut, noe som visstnok er nokså naturlig i følge de som har greie på det.
En unngår visstnok øyekontakt ved slike anledninger, og det stemte godt for mitt vedkommende.
Noe må jeg dog allikevel ha lagt merke til, og det er rart hvordan hjernen fungerer.
Noen dager etter ranet overhørte jeg noen som snakket om ranet, og da de nevnte et navn opplevde jeg et såkalt ”flashback”.
I brøkdelen av et sekund så jeg for meg et fjes i lystrålen fra lykten, og visste plutselig om en av dem som var med på ranet.
Jeg ble glovarm innvendig av sjokk, for han var jo en lærer på skolen hvor jeg hadde kristendomsundervisning.
Han var jo en slags kompis.
Hadde han vært med på ranet?
Nei, heldigvis.
Men broren hans hadde vært med, og de to var like som to dråper vann.
Etter hvert la jeg merke til Jensen.
Han var i høyeste grad levende, og lå under stuebordet, hvor han ble holdt i sjakk av en fyr som må ha syntes det var morsomt å lage hakk i bordet med pangaen.
Jeg hadde nå skjønt at de ikke var ute etter å skade oss så alt for mye og registrerte hektisk aktivitet rundt meg.
To av mennene forsvant inn på kjøkkenet mens en annen gikk inn mot soverommet vårt.
Jeg håpet inderlig ikke at Elisabeth var der, og fulgte etter ham.
Lettet kunne jeg konstatere at hun ikke var der.
Han spurte etter dollar, noe jeg ikke hadde, hvorpå jeg fant frem lommeboken og gav ham den.
Så gikk han ut fra soverommet og mot barnerommet.
Jeg vet ikke hvor mange av leserne som tror på engler, men jeg kan bekrefte for all verden at de finnes.
Så langt jeg kan huske bad jeg ikke en eneste gang under ranet, men at Gud var til stede er jeg ikke i tvil om, selv om jeg synes han kunne spart oss for skrekkopplevelsen.
Vel, denne skurken gikk altså mot barnerommet, stanset ved døren, snudde og gikk tilbake til stuen.
Ranerne romsterte i alle rom.
Hver eneste rom.
Hvorfor gikk han ikke inn på barnerommet?
De var ute etter verdisaker.
Hvorfor skulle de ikke tro det var noe av verdi i det rommet?
Der stod tross alt datamaskinen og skriveren.
Ingen kan få meg til å tro det var en tilfeldighet at det rommet ble spart.
Jeg er overbevist om at det stod en engel foran døren, og på den måten sparte barna for besøk.

Vel tilbake i stuen kom de to fra kjøkkenet ut, bærende på en kasse full av et eller annet, og så forsvant hele hurven, like kjapt som de var kommet.
Manfred Man`s earthband (en popgruppe, for uinnvidde) har gitt ut en LP ved navn ”The roaring silence”.
I hine hårde dager da jeg lyttet en del til deres musikk skjønte jeg aldri betydningen av LP tittelen, men etter hvert som skurkestemmene forsvant i nattens mørke forstod jeg betydningen av ”øredøvende stillhet”.
Det var utrolig skremmende.
Jeg fikk det forrykende travelt med å komme vekk fra Wema.
Dette fikk være nok action for en kveld, så vi tok med oss vakten ned til Diani, strandlinjen med alle hotellene.
Det at vi fikk ta inn på hotell uten så mye som en shilling å vise til vitner for så vidt litt om NLM`s ry på hotell linjen ved det Indiske hav.
Det var veldig mye goodwill å spore hos betjeningen.

Preget av sjokket tok vi altså inn på hotellet, vi og vakten og en annen som oppholdt seg på stasjonen under ranet.
Hvor mye søvn det ble husker jeg ikke, men fortsatt preget av ranet gikk vi ned til frokost utpå morgenkvisten.
Man skal ikke spøke med slike ting, men det skal dog sies at sjokket over å ha blitt ranet muligens bleknet i forhold til sjokket nattevakten opplevde da han oppdaget at hotellet ikke serverte ugali til frokost.
Vel, i ranet mistet vi det meste av vårt jordiske gods og gull, uten at det sier så mye om hvor mye vi hadde, men at det var mer enn de fleste i nabolaget hadde er det ingen tvil om.

Benny var som sagt lei seg for at vi hadde vært gjennom en slik opplevelse, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss.
Da han kom til oss i Nairobi hadde han med seg en gave, og sjelden er jeg blitt så rørt.
Han forærte meg et Casio ur til en verdi av 2000 Kenya shilling, for han visste jo hvor viktig tiden er for oss hvitinger.
Saken er at han hadde mye mer bruk for pengene enn jeg.
Forsikringen kom til å dekke alle våre tap, men han gav meg ei klokke.
Jeg ønsker ham all Guds velsignelse samt alt av hell og lykke i alt han måtte foreta seg.

Jeg nevnte så vidt litt tidligere at det var frodig i Kenya.
Når sant skal sies var det ikke alltid like frodig overalt.
Regntiden, som var årsaken til all frodigheten, var en av kun to årstider.
Som nordboer vant med fire årstider kunne to årstider virke voldsomt monotont, og det var muligens i løpet av vår første periode ute at jeg virkelig lærte å sette pris på årstidene der hjemme på berget.
Jeg savnet intenst høsten med fargesprakende farger.
Vår første jul i Marsabit var en trist affære hvor jeg trakk for gardinene i et forsøk på å stenge varmen og alt det grønne ute.
Jeg vet inderlig godt at vinter antakeligvis har lite med hvordan den første julen var, men for meg som nordmann hadde snø en uhyggelig effektiv julestemningskapende effekt.
Jeg savnet så til de grader vinteren med skikkelig kulde og snø.
Kuldegrader kulde, ikke den våte råkalde kulden som vi kommer tilbake til om litt.
Jeg savnet overgangen til vår, og jeg savnet de lange lyse sommerkveldene.
Jeg vente meg aldri til stupmørket som ramlet over oss som en sekk i 7 tiden, hver kveld, året rundt.
Det første året etter vår første periode ute frydet jeg meg over fargesprakende høstfarger, den første sprø isen på søledammen.
Jeg frydet meg som en unge over snøen som lavet ned og bredte seg hvitt utover.
Jeg frydet meg over pusten som stod som en sky ut av munnen en råkald dag.
Jeg ble varm innvendig da solen tittet frem og gjorde snø om til sildrende bekker, til buldrende elver.
Jeg kikket betatt på bjørka som plutselig var blitt grønn, og tanken på de lange lyse, og noen ganger, varme sommerdagene gjorde meg ør.
Og jeg fryder meg sanseløs over det hele enda.

I NLM`s østafrika region var det enten grønt, eller brunt.
Det som tross alt var fascinerende var hvor vanvittig raskt det ble grønt når regnet først satte inn.
Det tok ikke mange dagene med regn før gress og busker hadde fått et flott grønnskjær.
Det tok ikke lang tid før busker og trær stod i full blomst.
En eksplosjon av farger.
Og så brunt igjen.
Fascinerende på sitt vis, men litt for ensformig, og uendelig trøstesløst når årstidene slo feil.

Vi skriver ”når” og ikke ”om” av den enkle grunn at ”når” var normalen.
I løpet av våre 9 år i Øst-Afrika kan jeg ikke huske at regntid/ tørketid syklusen var normal et eneste år.
Det er mulig det aldri har vært noe som heter normalen, all den tid vi tilstadighet hører om ”mot normalt” når været annonseres på radio, men i løpet av våre 9 år ute ble det stadig snakket om ”den gang alt var så mye bedre” i vær sammenheng.

Da vi var i ferd med å ankomme Marsabit den første gangen fant regnet det for godt å komme til rett tid, men til gjengjeld bestemte det seg for å vare riktig så lenge.
Er det ikke det ene så er det det andre.
Om ikke tørken tar knekken på avlingene kan du være sikker på at regnet gjør det, når det først regner.
Av en eller annen grunn kunne det liksom ikke bli passe med regn, eller passe med tørke.
Da vi i vår tredje periode havnet i Bunda, Tanzania, var det tørken som rådde det første året.
Avlinger ble svidd ned av en brennende sol, og mismotet bredte seg omvendt proporsjonalt med kasavaen som vokste.
For uinnvidde kan det nevnes at kasava stort sett er vomfyll.
Rotfrukten gir en slags metthetsfølelse, men mangler visst en del på det som har med næring å gjøre, og den klarer seg fordi den er så hardfør.
Året etter, var det regnet som rådde.
Det strømmet ned i strie strømmer, og man snakket om en ny episode av ”el nino”, en kortere episode, men ikke desto mindre ødeleggende.
Veier ble ufremkommelige, som om de ikke var dårlige nok fra før, og avlinger råtnet på rot.
Nok en gang var det kasavaen som holdt ut lengst.
Det skal ikke stikkes under en stol at det var en smule krisestemning blant folket.
To år på rad med minimale avlinger kan ta motet fra hvem som helst.

Som sagt bestemte regnet seg for å komme til rett tid ved vår ankomst Marsabit i oktober, og nærmere jul var det en lærer som sa det ikke hadde regnet så mye siden 1963.
Nå vet jeg svært lite om akkurat det, men at det regnet er det ingen tvil om.
Gårdsplassen vår var et stort gjørmehull, Marsabit var et gjørmehull, veiene var gjørmehull.
Fra oktober til nærmere jul tørket vi tøybleiene i stekeovnen.
Vi fyrte i peisen.
Jepp, du leste riktig.
Vi fyrte i peisen.
For aldri har jeg frosset så mye som under ekvator.
Marsabit var bikkjekaldt i regntiden, for ikke å snakke om Limuru, hvor vi tilbrakte den første del av vår andre periode som misjonærer.
Store deler av tiden på Limuru som språkstudenter ble tilbrakt hutrende under et pledd en meter foran stråleovnen.
Jeg ante ikke at det gikk an å fryse noe så grøsselig i Afrika.
Takke meg til 20 under Celsius fremfor den rå luften på Limuru
I et anfall av et eller annet uforståelig hadde vi av en eller annen grunn tatt imot rådet om å ta med varme klær i bagasjen.
Jeg skal hilse og si de kom godt med.
Jeg ville aldri trodd jeg skulle fått bruk for noe annet enn shorts og t-skjorte under Afrikas brennende sol, og tok grundig feil.
Husene var bygd for å holde varmen ute, noe som var genialt i tørketiden, men ikke like vellykket når ”kulden” satte inn.
Var det 6o ute, så var det 6o inne også, og varmen fra stråleovnen og bløt ved la ingen stor demper på kulden.
Da var det godt med tøfler på bena og en skikkelig god ullgenser, og hadde jeg hatt finlandshette skulle jeg brukt den også, inne som ute.
Kuldegysningene river i kroppen når jeg tenker på morgenbadet i vårt iskalde Limuru baderom.
Det var så råkaldt at det gikk gjennom marg og ben, og det var ikke bare vi som syntes det var kaldt.
En råkald morgen i Marsabit, og vi var på vei til Anona.
På en av lastebilene i kolonnen la jeg merke til en politimann i full kamuflasjeuniform.
Grunnen til at han stakk seg ut var den babyrosafargede lua han hadde tredd godt ned over ørene.
Jeg innrømmer at jeg syntes det var litt morsomt, men når det er sagt skal jeg vedgå at jeg hadde kommet til å ikle meg babyrosafarget lue, samt ditto farget strikket trikot om jeg hadde hatt det for hånden en bikkjekald natt i Hurri.
Jeg hadde bommet fullstendig og trodde et laken var nok til å holde meg varm natten gjennom.
Det var det så absolutt ikke, og sjelden har jeg frosset så mye som da.
Jeg var ikke klar over at det gikk an å hakke tenner så voldsomt som det jeg gjorde den natten, og det er intet annet enn et Guds under at jeg har dem alle i behold.

På sitt vis var regntiden nokså fascinerende.
Noe av det mest spektakulære på kysten, var å sitte på terrassen og se regnskyene velte innover mot land.
Å få oppleve dette ved solnedgang var utrolig flott.
Siden vi befant oss på østkysten av det afrikanske kontinent, gikk ikke solen ned i havet, men lyste utover havet i minuttene før den forsvant i vest, og opplyste hav og uværsskyer.
Alle mulige nyanser av blått og grått og svart lyste frem der skyene nærmet seg.
Så hørte man vinden som en susen langt borte fra.
Den økte i styrke.
Bruste over havet, og fikk det til å høres ut som om havet var på vei inn i stuen.
Og så fosset det ned.
Svære, digre regndråper.
Og en var våt til skinnet før en rakk å tenke tanken å komme seg under tak.
På Wema satt vi på terrassen og beundret regnværet som beveget seg oppover lia.
Langt der nede hørte vi raslingen av palmetrær som ble bombardert av tusenmillioner tunge regndråper.
Den grå veggen av vann nærmet seg raskt.
”Gjestehuset” nedi bakken ble bort i det grå, og plutselig var man innhyllet av monsunregnet.
Vanntanken på adskillige tusen kubikk fylles av regnvann raskere enn man rekker å si ”jeg lurer på hvor mange liter vann som renner inn i tanken i dag”.
Det dundret mot bølgeblikket, og om man ønsket å konversere med naboen som satt i stolen ved siden av måtte man rope hodet av seg.
I Marsabit en søndag formiddag gav jeg opp å preke av den enkle grunn at ingen hørte et ord av det jeg sa.
Trommingen mot bølgeblikket var overdøvende, og druknet hvert et ord jeg ropte ut over forsamlingen.
Løftede hender er ikke noe vanlig syn i sambands sammenheng, men hva med løftede ben?
Denne søndagsformiddagen i den lutherske kirken i Ilman Sora satt i alle fall samtlige med løftede ben for å unngå elven av vann som rant inn i kirken.
Langt om lenge gav trommingen seg, og strømmen av vann dabbet av, og alt som hørtes var bulderet fra en kjempesvær foss.
Foss?
Fantes det noe slikt i nabolaget spurte jeg, og fikk blikk tilbake som indikerte at samtlige hadde lyst til å ta lyden nærmere i øyensyn.
Ledet an av en lokalkjent la vi på sprang gjennom landsbyen mot det som for en time siden var et tørt elveleie.
Lyden av veldig mye vann i bevegelse ble sterkere jo nærmere vi kom, og du verden for et syn som møtte oss da vi nådde ”stupet”.
Enorme mengder regnvann fosset nedover dalen, og alt som måtte ha befunnet seg i veien for vannet befant seg nå et eller annet sted i rendilleland.

Slike nedbørsmengder gjør ufattelig mye skade på nesten hva som helst.
Veier, hus, folk og dyr, alt blir feid av gårde av vannmassene.
I Marsabit hadde vi en vei, eller noe som lignet på en vei, og som liksom var ”hoved-veien” fra misjonsstasjonen og opp til byen, og som ble kalt ”Shauri yako”, ”ditt problem”, uvisst av hvilken grunn.
Etter hvert som regnet falt liknet veien mer og mer på en v-dal med en ”elv” i bunnen, og en skulle passe seg for ”Shauri yako” når regnet strømmet ned, det var det flere enn jeg som fikk erfare.
Ei tysk jente som bare skulle krysse veien skled og havnet oppi ”elven” og ble for alt jeg vet den som oppfant vannsklien.
Hun fikk seg i alle fall en ufrivillig og utrivelig rutsjetur.
Selv var det en utrivelig rutsjetur med bil i samme strøket som gjorde at jeg valgte å kjøre om flyplassen ved byturer i regntiden, for ”Shauri yako” var alldeles ufremkommelig.
Jeg havnet nedi ”elven” og kom ikke opp.
Jeg har tidligere nevnt Landcruiseren som suveren, (eller har jeg det?) og nøler ikke med å gjøre det igjen, men her måtte selv den gi tapt.
Med bilen full av unger havnet vi på skråplanet, og fikk hjelp av massevis av folk til å komme opp.
Det strømmet folk til fra alle kanter som ville hjelpe til med å få oss opp fra elendigheten, og etter en hel del ”hiv og hoi” var doningen atter en gang i stand til å ta seg frem ved egen hjelp.
En stor takk til innbyggerne ved Shauri yako, som nå var fulle av søle fra topp til tå.

Jeg har et annet minne som knytter seg til Shauri yako.
Marsabit var innimellom plaget av løsbikkjer og myndighetene gjorde med ujevne mellomrom gode forsøk på å kvitte seg med problemet ved å legge ut gift.
Det kunne bli en del gauling utover nettene de gangene problemet med løsbikkjer skulle løses, og påfølgende morgen lå det gjerne en del døde bissevovver her og der.
En slik morgen våget jeg meg opp Shauri yako av den enkle grunn at veien var blitt satt i såpass god stand at det gikk an å kjøre, og i grøftekanten lå det x antall hundelik, som ble vasket rene av regnvannet.
Det som satte en støkk i meg var hvor uaffiserte av hundelikene de var, som bunnen av bakken samlet regnvannet.
En får bare håpe det ikke var drikke vannet skulle brukes til.
Apropos det med drikkevann så skjønner vi nok ikke hvor privilegerte vi er her hjemme som kan tappe vann fra kranen og drikke uten å tenke på koking og rensing.
Jeg skal komme mer innpå dette med vann senere, men har lyst til å nevne ei gammel kone vi så oppe ved Furolle.
Kirken hadde vært med på å grave ut vannbasseng.
Ikke så å forstå at vi hadde vært med på aktiv graving, men kirken hadde formidlet penger til et vannprosjekt.
Så var vi ute for å kikke på disse bassengene en dag etter at regntiden var satt inn, og bassenget var nokså fullt av vann.
Bassengene var gravd ut på flat mark, og tanken var at når regnet kom så ville de fylles med vann.
Det fungerte utmerket.
Det var bare det at når vannet rant i strie strømmer bortover flaten så sopte det med seg alt av støv og skitt og lort, som havnet i bassengene med vannet.
Bassengene sparte folket i området for en lengre tur ned til Kalacha hvor de kunne få mer eller mindre rent vann, i alle fall klart vann, men det var som sagt en god spasertur til dette vannet.
Nå derimot hadde de vannet omtrent utenfor hytteveggen, men hvilket vann.
Brunt gjørmevann.
Mens vi stod der og kikket beundrende på bassenget kom det en eldre dame bort til bassengkanten.
Hun la seg på kne, stakk hånden ned i vannet og førte den så opp til munnen.
Jeg aner ikke om hun drakk med velbehag, men tenk litt på henne neste gang du tar deg en sup vann.

I tørketiden var livet noe annerledes.
Den varme årstiden i Mombasa fikk meg til å pese som en hund, og varmen i Bunda minnet om den i en stekeovn.
Den minste anstrengelse fikk svetten til å renne.
Jeg husker en mandags formiddag på Wema hvor svetten dryppet fra haken mens jeg strevde med prekenen for kommende søndag.
Jeg satt rolig på en stol og tenkte, og svetten rant.
Skjorten klistret seg til kroppen som om jeg nettopp var utsatt for et regnskyll.
Akkurat da spekulerte jeg litt på hva i all verden det var jeg hadde begitt meg ut på.

Etter som uker ble til måneder ble alt rundt oss brunsvidd.
Så langt øyet rakk var Marsabit sletten brun og gold, og jeg innbiller meg jeg vet hvordan det ser ut på månen.
Det som var igjen av gress stakk opp som nåler, og dugde dårlig til å mette sultne kumager, med det til resultat at det ble en del skrantne kyr som ble liggende rundt omkring.
I en tørkeperiode en stund før vi ankom Marsabit hang lukten av døde dyr som pest i luften.

Den rikeste mann i Marsabit var verken banksjefen eller ordføreren, men han med 600 kyr.
Folk laget sanger om ham.
Han bodde i ei jordhytte med stråtak.
Ikke strøm, ikke innlagt vann.
Ingen aksjer i Orkla.
Men han hadde 600 kyr.
600 kyr, som han nektet å selge en eneste en av da tørken satte inn.
600 kyr, som døde en etter en, til han kun hadde en håndfull igjen.
Nå vet jeg ikke hvem de synger om i Marsabit.

Nå høres jeg antakelig ut som en ufordragelig egoist, og er det sikkert også, men fordelen med at regnet uteble var at vi kunne kjøre hvor som helst uten fare for å bli sittende fast i gjørme til oppunder takgrinden, og jeg våget meg ut på tur i fjellet uten å frykte for slanger som lå bortgjemt i hakehøyt gress.

Det var ikke bare gående som fikk min oppmerksomhet der vi fór frem.
Med jevne mellomrom dukket det opp mennesker i uniform langs veien, stående ved svære spikermatter som stanset selv den største av alle jordens panserkjøretøy.
Førerkort, vognkort og vogn med last måtte inspiseres, eller de lurte ganske enkelt på om du hadde plass til en tjenestemann som skulle et stykke bortover veien, og om du også hadde plass til flyttelasset hans.
Nå hadde jeg hørt ymse historier om korrupte politimenn på forhånd, og hvor lurt det var å legge seg ”flat” ved en eventuell konfrontasjon.
Nå gikk det heldigvis godt på vår første tur opp til Marsabit, men det kunne gått en del verre ved et par andre anledninger, og jeg takker Vår Herre og styret for regionen for at vi alltid har sluppet unna med ingenting verre enn saftig kjenn og kraftig hjertebank.

I et forsøk på å hindre biltyverier ble det bestemt at bilene skulle utstyres med NLM´s emblem, og om ikke det var nok ble det også foreslått påskriften ”syndens lønn er døden”.
På vår bil stod det ”Neno la Mungu ni nuru ya ulimwengu” (Guds ord er verdens lys), og denne påskrift reddet oss ved flere enn en anledning, i tillegg til at den nok også førte til at vi ble stoppet av nysgjerrige tjenestemenn som ville vite hva som stod på bilsiden.

Så var det den gang jeg nok hadde kjørt litt for fort.
(Nok en stripe i misjonærlakken, beklager).
Jeg hadde altså tråkket litt for hardt på gasspedalen og legger skylden på et kinesisk entreprenør firma som nylig hadde overhalt veien.
De omgjorde dyretråkket som utgjorde den viktigste ferdselsåren mellom Nairobi og Mombasa til en utrolig flott strekning vei som innbød til fartsrekorder.
Fristelsen ble for stor, og så ble vi altså stoppet.
Nå er det slik, eller var i hvert fall slik, at dersom du ble ilagt et forelegg så måtte boten betales i retten i det distrikt boten ble utskrevet.
Dette kunne bli problematisk med mindre man bedrev villmannskjøring på hjemstedet, men nå var ikke Voi vårt hjemsted.
Vi var på veg til Nairobi, og jeg så mørkt på å skulle måtte kjøre 33 mil tilbake til Voi for å betale boten noen dager senere.
Nå var det også slik at den tjenestemann som skrev ut forelegget, måtte møte i retten som vitne, noe de fleste tjenestemenn så på som meget lite tjenlig.
Så et slikt forelegg som vi nå stod overfor, ble fort ubeleilig både for overtreder og for utskriver av forelegget, og derfor kom de to parter gjerne til enighet uten at saken ble brakt videre, ved at overtreder gav en donasjon til tjenestemannens privathusholdning.
Nå var vi blitt advart mot å gi fra oss hard valuta slik i øst og vest, og derfor var det med litt hjertebank jeg iakttok politimannen som kom slentrende bort til oss.
Det var da at skriften på veggen berget oss.
Han kom bort til bilen, leste det som stod, kom med en formaning om ikke å kjøre så fort, spurte om å få en Bibel og vinket oss videre.
Å gi fra seg en Bibel, er det å bestikke?
Jeg var ikke helt sikker, så han fikk ingen bibel av meg, men et par traktater i stedet.

Nå skal jeg ikke bry dere med for mange slike historier, men jeg har lyst til å nevne den gang en illsint tjenestemann ville hindre meg i å kjøre rett frem i rundkjøringen ved Sarit, uten at jeg skal hefte dere mer om hvilken retning jeg kom fra.
Derimot skal jeg hefte dere litt med Sarit.
For uinnvidde kan det nevnes at Sarit er et nokså flott handlesenter hvor en kan få kvittet seg med en god del penger i bytte mot alt mulig nyttig og unyttig.
Sarit er, om ikke akkurat himmel på jord, så i hvert fall et univers flottere enn butikkene i Marsabit og i Bunda.
På kysten hadde vi et helt OK Nakkumat, og så hadde vi italiener sjappa på Diani, så sammenlikningen blir liksom ikke så stor om de blir med i historien.

En kan faktisk ikke sammenlikne Sarit med bodene i Marsabit.
Det eneste de har til felles er at noen har noe å selge.

Mitt første møte med butikkene i Marsabit var hos kikuyu damen.
Hun var antakeligvis av Kikuyu stammen, derav navnet.
Man kom altså inn i butikken til kikuyu damen, det vil si, man kom en liten meter inn i butikken og så stengte disken for videre ferdsel innover i lokalet, som ikke akkurat bugnet over av varer.
Det er ikke helt rett å si at det ikke bugnet over av varer, for det var faktisk en hel del varer der inne.
Det var for eksempel flere kartonger melk av typen UHT, noe som indikerer at den kan stå uåpnet i lange tider uten å surne.
Det var mange pakker av samme type spagetti, som uttales supagett, og du må bare ikke tro noe annet.
Det var et berg av hermetisk syltetøy, av typen appelsinmarmelade, jordbær og plomme.
Det er mulig de hadde ananas i syltetøyform også, men det skal jeg ikke bruke mye tid til å fundere på.
Det var mange pakker maismel og hvetemel, som begge ble solgt med tilhørende proteiner i form av larver.
Hun solgte også karameller og drops som egnet seg godt på lange kjøreturer, spesielt det turkisfargede mint dropset.
Det var diverse typer håndsåpe som ikke egnet seg til bruk for dem med sart hud, og to typer saft hvorav Ribena er absolutt å foretrekke fremfor den jeg ikke har tatt bryet med å huske navnet på.
Og så var det hauger og dunger av toalettpapir med navn som ”super soft toilet tissue” som godt kunne brukes til en siste finpuss av det man måtte ha laget seg på sløyden.
Bak disken stod det en røslig dame, kikuyu damen, og tok seg av en håndfull kunder samtidig. Dette var mitt første møte med manglende køkultur.

Vel, du stod altså på utsiden av disken og sa frem ditt ærend og kikuyu damen hentet alt det du skulle ha, mens hun innimellom hentet varer til andre som stakk innom en snartur, og slik gikk den formiddagen.
Det hendte jeg ble irritert over hennes manglende evne til å konsentrere seg om bare meg og min handleliste og pekte på noe på øverste hylle, samme hva, bare for å være slem, for da måtte den røslige damen utføre akrobatiske balansekunster på vaklevorne krakker og hyller for å nå opp.
Neida, det var ikke for å være slem at jeg pekte på insekt sprayen på øverste hylle, et antiinsektmiddel med navnet ”doom”, som ikke bare varslet dommedag for mygg og den slags, men også for utøveren av insektmasakeren om ikke vedkommende kom seg ut av det nedsprayede rom raskt nok.
Vareutvalget var altså ikke det helt store, faktisk milevis fra utvalget i Sarit komplekset, men man sparte jo til gjengjeld mange penger.

Når man så omsider var kommet til enden av handlelisten, og en kan jo lure på hva en skal med en lang handleliste i en butikk uten det store vareutvalg, skulle varene regnes sammen, og kikuyu damen fant frem en gammel avis som hun rev en bit av og la sammen de forskjellige summene.
Først en gang, og så en gang til for å sjekke at den første summering var rett.
Dernest overleverte jeg en bunke sedler som ble telt en gang, og så en gang til.
Dersom det var penger til gode i min favør hendte det ikke en eneste gang at kikuyudamen gav meg det tomme blikket som indikerte at jeg i hennes hode ikke lenger befant meg i butikken noe som igjen betydde at hun kunne beholdt vekslepengene.
Det skjedde derimot mer enn en gang i Bunda, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forlatt en butikk og lovet meg selv at jeg aldri mer skulle sette foten på dørstokken til etablissementet.
Å motta ”blikket” gav meg en irritasjonsinnsprøyting jeg godt kunne klart meg uten.
Utallige ganger har jeg måttet minne personen bak disken om at jeg faktisk står her ennå, og at jeg svært gjerne vil ha igjen på seddelen hun mottok for litt siden.
Om ikke elendige veier og galninger bak rattet klarte å ta knekken på meg var jeg overbevist om at det som til slutt kom til å bli min bane var ”blikket”, innbilningen om at jeg var forsvunnet fra butikken.

Kikuyudamen hadde forresten brus også, to fabrikkmerker til og med.
Vet du forresten hvordan du skal få kjøpt en kasse med brus i Marsabit, uten å måtte drikke opp hele beholdningen i butikken?
Jeg hadde vært så dum at jeg leverte inn alle kassene med tomflasker før en ferietur, og oppdaget nå at det var ikke så lett å få kjøpt nye, uten å måtte sprenge blæren i butikken.
Jeg prøvde et par ganger uten helt å forstå logikken i avslaget fra damen bak disken.
Hennes poeng var at jeg ikke kunne få kjøpt noen kasse med brus dersom jeg ikke hadde noe å levere.
Mitt argument var at dersom jeg ikke først fikk kjøpt en kasse med brus ville jeg aldri bli i stand til å kunne levere inn noen kasse med brus slik at jeg kunne få kjøpt en ny kasse med brus, og slik holdt vi det gående noen runder.
Til slutt skulle jeg få kjøpe en kasse, mot at jeg lovet å returnere den samme ettermiddag.
Jeg spurte henne om hun trodde jeg ville være i stand til å drikke opp 12 flasker 0,33ml i løpet av en ettermiddag, og angret øyeblikkelig på mitt utsagn, for handelen var med det i ferd med å glippe.
Jeg fikk til slutt aller nådigst kjøpe en kasse med brus, og hun var ikke helt fornøyd da jeg noen dager forsinket leverte den inn, men nå hadde vi i alle fall noe å bytte inn mot en ny kasse brus.
Denne opplevelsen ble hentet frem fra glemselens hav og traff meg i solar plexus som en atlanterhavsdamper for full maskin da vi noen år senere var havnet i Bunda, og jeg i min enorme naivitet trodde vi var kommet langt forbi tomkasseinnleveringsstadiet ved kjøp av brus i butikk.
Det viste seg da at innehaversken av Home Shop var av et annet kaliber enn kikuyu damen, og det hjalp ikke at jeg hadde lagt igjen adskillige shilling i butikken hennes.
Jeg forlot Home Shop uten brus.






Noe av det dummeste en kunne finne på i Marsabit var å legge handledagen og bankdagen til samme dag, eller ”betale regning i posten dagen” for den saks skyld, for da kunne en virkelig glemme alle andre gjøremål.
Ikke nok med at kikuyudamen hele tiden tok seg av andre kunder slik at tiden man tilbrakte i hennes butikk ble borti mot 10 ganger lengre enn det man hadde tenkt, nei, det var endatil det samme systemet i banken og på posten, bare enda mer kaotisk.
Det gikk lang tid før jeg forstod at det lureste man gjorde når man gikk i banken, det var å ta med seg en god bok, og det tok enda lengre tid før jeg skjønte at jeg faktisk kunne sende en annen i mitt sted.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min tålmodighet ble strakt til bristepunktet.
Jeg som var vant til å stå pent i kø, og ikke minst at alle andre gjorde det samme, ble skyflet rundt av folk som ikke hadde hørt noe som helst om køkultur.
Her var det tydeligvis jungelens lov som hersket.
Det var vel på postkontoret at den berømte strikken omsider røk.
Begeret var fult, og ”dråpen” som fikk begeret til å renne over trengte seg frem idet det ble min tur til å bli betjent.
Jeg hadde stått tålmodig og ventet på tur, og da det omsider ble det som jeg betraktet som min tur, kommer det altså inn en som streiner bort til luke nr.3, rett foran nesen på meg.

Når vi nå først er inne på det som har med luke nr.3 å gjøre kan jeg ikke la være å nevne luke nr.1, eller 2, hvor det også satt folk som mottok lønn, men som aldri kunne ta seg av det jeg kom for å få gjort.
Det var forresten en sann fryd å komme tilbake til Norge og oppleve at det spilte ingen trille hvilken luke en til slutt havnet foran, for vedkommende bak vinduet hadde fullmakt til å gjøre hva det nå enn var en ønsket å få gjort.
Det går utallige historier om mennesker som nesten er blitt drevet til vanvidd av kenyanske postkontor.
En er så heldig, eller uheldig, alt etter som en ser det, å motta en pakke fra Norge.
Er man av den typen mennesker som forfølges av uflaks må pakken hentes på hovedpostkontoret i Nairobi, og det er her at man finner ut hvem som har kort lunte og hvem som ikke har noen lunte.
Det er X antall luker man må innom for å få utlevert pakken, og dersom mannen med stempelet i luke 4 ikke er tilstede, ja da er det bare ”pole sana”, du får prøve igjen i morgen, for mannen i luke 3 har ikke noe med å lene seg over til luke 4 for å få fatt på stempelet du trenger for å komme deg videre i systemet.
Det kan fort ta litt tid å få ut en pakke, og når man så omsider får den utlevert, utsultet og avmagret (avhenteren altså) så skal man være glad til om det er noe igjen i pakken.
Brunosten har gjerne fått ligge i fred for nysgjerrige blikk, for den har jo skilt seg nå, men det har ikke sjokoladen, eller pyjamasen til tantebarnet.
Det hendte jeg lekte med tanken på å sende sjokolade til meg selv, sjokolade som var blitt behandlet vel å merke, og så ta en tur på postkontoret en dag eller to senere for å finne ut hvem som var blitt akutt syk på jobb, men det ble bare med tanken.

Man kan vanskelig snakke om posten uten å komme inn på dette som har med telefon å gjøre (dette blir visst et langt kapittel).
Det kunne skrives flere bind om telefonsystemet i Kenya, og en dag gjør jeg det kanskje også.
Det var ikke bare politiet som tok imot bestikkelser.
Også de som satt på telefonsentralen tok imot bestikkelser.
For en kopp med te så kunne du bli koblet på en annens linje, og så ta en telefon til hvor som helst egentlig.
Dette førte jo selvfølgelig til at regningen kunne bli nokså høy for den stakkaren som fikk misbrukt linjen sin.
Et amerikansk ektepar fikk en regning på 90.000Ksh. (ca.9000 nkr.).
De visste at de hadde ringt for om lag halve beløpet, mens resten var såkalte ”te” tjenester. Dette var i grunnen et stort problem, for hva skal man gjøre?
Betaler man så fortsetter elendigheten i det uendelige, og betaler man ikke, ja så kuttes telefonen.
En sparer jo litt penger ved å velge siste løsning, i tillegg til en hel del frustrasjoner tilknyttet telekommunikasjonen, men en blir jo litt isolert.
En gang kuttet de faktisk linjen, vel, det var nå forresten ikke bare en gang, etter at vi hadde betalt.
Jeg drog sporenstreks opp til telefonselskapet, og oppdaget at køen av klagere var lang, i den grad man kan kalle den ansamlingen av mennesker en kø.
Det var en haug med illsinte mennesker som alle prøvde å komme seg inn på kontoret til en fortvilet ansatt, og alle viftet med kvitteringer for betalte samtaler.
Det viste seg at det var så vanskelig å finne ut hvem som hadde betalt, og hvem som ikke hadde betalt, at de kuttet likeså godt alle linjene.

Så hendte det at linjene bokstavelig talt ble kuttet av folk som trengte en klessnor, eller av noen som hogg ned et tre osv.
Å få fikset på dette var jo ikke alltid like lett, for de som skulle fikse det hadde jo ikke alltid verktøyet med seg, eller de hadde ikke noe verktøy i det hele tatt, og så måtte en innom opptil flere for å få det en trengte til en reparasjon.
Og stigen, ja den lå gjerne et annet sted.
Hvordan vet jeg så mye om dette?
Jo, det var jeg som kjørte reparatørene rundt slik at de fikk samlet i hop alt de trengte for å fikse linjen.
Men så kom mobiltelefonen til Kenya, og med ett var det slutt på alle disse problemene.
En ny verden åpenbarte seg for oss.
Ingen linjer som ble kuttet, ingen stiger som måtte hentes, og ingen som ved hjelp av te kunne hekte seg på hos oss.

Men jeg var altså på postkontoret i Marsabit, noen linjer ovenfor, og jeg tok et langt skritt frem mot luke nr.3 og la begge albuene demonstrativt på disken slik at den tidligere nevnte ”dråpen” ble skjøvet vekk, og så stirret jeg damen bak luken stivt inn i øynene, og mumlet noe om at det egentlig var min tur nå, uten at det hjalp det minste.
Han som fikk begeret til å flyte over hadde nådd først frem og ble først betjent.
Trassig ble jeg stående, med begge albuene på disken, og jeg vek ikke en tomme.

Det var liksom ikke helt meg å gjøre slikt noe.
Sist gang jeg reagerte så voldsomt på urett mot meg selv, var antakeligvis 15 år tidligere, men nå, som da, var jeg nok ikke helt meg selv.
Jeg var tydeligvis gått over fra turistfasen til sjokkfasen.
Foreløpig hadde det meste vært nytt og spennende, men nå var det ikke nytt lenger, og slettes ikke spennende.
Kultursjokk kalles det jeg gjennomlevde, og det var en veldig lite oppbyggelig.
Vi hadde hørt om det, både på misjonsskolen og i Kenya etter at vi kom ut.
Da vi leste Borana første gang, hadde vi en lærer som snakket mye om det å ha støtdempere. Det er mulig han hadde bedre greie på støtdempere enn på Borana, for han lærte oss utrolig mange rare ord, som det senere viste seg ikke hadde noe med Borana språket å gjøre.
Kanskje som hevn for alle de dumme spørsmålene jeg utsatte ham for, noe jeg kommer tilbake til senere.
Men han snakket altså om støtdempere, en innretning biler har for å dempe de verste støt, og prøvde ved det å forberede oss på kulturforskjeller og hva det kunne komme til å gjøre med oss, men det var ingen ting som kunne forberedt meg på hvordan det kom til å utarte seg.
Jeg som vanligvis var så rolig og avbalansert fikk slik veldig lyst til å sprenge postkontoret i luften, sammen med banken og butikken og en god del annet også, for ikke å glemme matatuene.
Jeg har ikke ord i mitt vokabular for å uttrykke min misnøye med matatuene.
Jeg tenkte tanker som ikke egner seg på trykk, om folk og om dette vanvittige systemet jeg var havnet oppi og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme ifra det hele med vettet i behold.
Vel, vi drog en tur til Nairobi, tilbake til sivilisasjonen.
Gikk i butikker hvor det var kassaapparater og rullebånd og ikke minst hvor folk faktisk stod i kø og ventet til det ble deres tur.
Det var noen deilige dager.

I banken råddeogså det totale kaos.
Jeg vet ikke hva en kan sammenlikne det best med, men det var altså en hel haug med mennesker som flokket seg foran en luke, og alle la, slengte, heiv sine papirer på disken foran luken, og alle sa et eller annet til mannen bak luken om at de hadde det fryktelig travelt og at de måtte få gjort unna sine papirer før det ble helg.
Det så ikke ut som om noe kunne rokke ved mannens monotone behandling av saker.
Uten å se opp for å se hvem han betjente tok han et vilkårlig papir ut av bunken uten hensyn til hvor i bunken papiret lå, eller hvor lenge dets eier hadde ventet, og slik gikk den formiddagen.
Det var til å få mark i av.
Men så venner en seg til systemet og gjør som alle andre, bortsett fra at en altså kommer på å ta med seg en bok.
Etter en god stund blir ens navn ropt opp og en kan brøyte seg veg frem til luken og få pengene sine.
I alle fall noen ganger.
Den dagen jeg bestemte meg for at jeg i tillegg til å sprenge postkontoret også skulle sprenge banken, hadde jeg gjort som vanlig, brøytet meg veg frem til disken, lagt fra meg papirene og satt meg i en stol med en bok.
Etter en god stund så jeg opp, og det stod ingen rundt luken hvor jeg leverte fra meg lappen min.
Det satt ingen bak luken heller, men det lå igjen en lapp på disken foran luken.
Jeg ante det verste.
Joda, mannen var gått til lunsj, og en annen hadde tatt over, men fra en annen luke, og min lapp lå altså igjen.
Lunsjspiseren hadde altså ikke brydd seg med å overlevere mine papirer til han som overtok.

Det er slikt noe som får frem mine verste sider.
Jeg bestemte meg for at jeg så sant jeg kunne unngå det, aldri mer skulle sette mine ben i den banken, men heller sende en annen i mitt sted.
Ja, jeg innrømmer at det å skulle utsette en annen for den banken var en fæl ting, men jeg hadde fått mer enn nok for veldig lenge.
Nå var det ikke bare jeg som reagerte på sørvisen i banken.
En Rendille, altså en fra Rendille stammen, en nabostamme til Borana, som jobbet for en utviklingsorganisasjon, gav høylytt uttrykk for sin misnøye, og hevdet med høy og klar stemme at det ville ta kortere tid å kjøre 26 mil til banken i Isiolo og så kjøre hjem, enn å få utført ens ærend i banken i Marsabit.
Han var sint han.

Vel, så var det da denne politimannen i rundkjøringen ved Sarit, som jeg begynte å fortelle om for en stund siden.
Jeg måtte bare ikke tro noe annet enn at han var i sin fulle rett til å stå der han stod, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og hvem trodde jeg at jeg var som ikke brydde meg om at han stod midt i veien og dirigerte trafikken dit han ville, og jeg hadde vær så god å følge hans anvisninger, og om jeg ikke hadde respekt for offentlig tjenestemann kanskje, osv, osv.
Jeg husker en gang jeg var ute og trimmet da jeg avtjente verneplikten i den Kongelige Norske Marine, og hvor jeg forvillet meg inn på et område på Håkonsvern som befant seg innenfor det som gikk under begrepet ”strengt hemmelig”.
Det hadde sikkert stått et oppslag med påskriften ”overtredelse medfører borttauing” som jeg hadde oversett, og jeg ble en smule overrumplet av en stykk militærpolitikonstabel som lurte på hva jeg holdt på med der.
Da ble jeg en smule skjelven og så for meg et opphold i kakebua grunnet overtredelse av en eller annen paragraf i den militære straffeloven, og stotret frem at jeg var ute på joggetur.
Vel, jeg fikk se til å finne meg et annet sted å jogge, var beskjeden fra MP`n.
Det viste seg at den hjertebanken jeg fikk i møte med en kongelig norsk MP var småtteri i forhold til hjerteaktiviteten i rundskjøringen ved Sarit.
Jeg kjente hjertet dunke mot skjorten og svetten piplet frem, og jeg la meg langflat, i overført betydning.
Jeg har aldri vært mer skyldig enn akkurat der og da.
Jeg gav konstabelen rett i alt han sa og tok imot all den kjeft han hadde å gi, og lurte veldig på hvordan jeg skulle komme ut av denne knipen.
Men nok en gang var det skriften på veggen som reddet oss.
Det kom en røslig kar i uniform bort til oss mens han smilende leste det som stod på bilen. Han skjøv sin illsinte kollega ut av veien og vinket oss videre med en munter hilsen.
Jeg takket og bukket, og beklaget alt jeg kunne, og vendte nesen hjemover, takknemlig for nok en gang å ha blitt reddet av den tidligere nevnte skrift.

Som jeg sa tidligere så slapp vi forholdsvis lett unna det kenyanske politiets klør, og er takknemlig for det, men det er kanskje noen som ville vært glade om de hadde havnet i klørne på de blåkledde, i stedet for å havne i klørne på mobben.
Mobben var hvem som helst som gikk forbi og fikk hendene om halsen på en kjeltring.
Mobben var vanlige mennesker som på et blunk kunne finne på å ta loven i egne hender.
Jeg var på veg hjem fra bytur i Nairobi da jeg så en flokk mennesker som forlystet seg med en stakkar. Hva stakkaren hadde gjort, aner jeg ikke, men han ble jaget naken av en skokk mennesker. Det verste var barna som sprang rundt ham og lo, mens de voksne slo.
Ved et annet tilfelle så jeg en flokk som drev en mann foran seg. Han vendte seg stadig mot mobben og bad tynt for seg, men ble pisket videre. Han blødde fra sår i hodet, uten at det var nok for mobben. De drev ham foran seg og slo.
Vi kom kjørende fra Marsabit, og idet vi kommer inn i Nairobi, er det en mann som snapper til seg vesken til en dame. Hun gjorde antakeligvis anskrik og ropte ”tyv” og dermed satte hele plassen seg i bevegelse etter veskenapperen.
Mobben betraktet seg selv som et slags veldig lokalt rettsvesen, med rett til å avsi dom samt å gå til avstraffelse. Hvorfor bringe kjeltringen til politiet når en kan sørge for avstraffelsen selv?
Resultatet av mobbens virksomhet var gjerne et lik med et utbrent bildekk om halsen.

Av denne grunn stanset vi aldri ved trafikkulykker. En kunne av mobben bli oppfattet som årsaken til ulykken.
Jeg kom kjørende bak en matatu på vei mot Wema. Vi lå i 90. På venstre vegkant kommer det 3 skolegutter, og jeg slakker av på farten, for man kan jo aldri vite, og jeg har ikke før tenkt tanken så springer en av guttene ut i veibanen.
Mattatuen hogger i bremsene og svinger unna som best han kan, men treffer.
Jeg tråkker bremsen inn og ser gutten komme ut under matatuen.
Han ruller rundt flere ganger og stopper til slutt med ansiktet ned i asfalten utved høyre vegskulder.
Ranselen bikker fremover og treffer ham i bakhodet.
Jeg er i sjokk.
Jeg har aldri vært vitne til noen ulykke før.
Har aldri sett noen bli påkjørt.
Alt i meg roper at jeg bare må kjøre på, kjøre på, og ikke stanse, men jeg må stanse.
Må finne ut hvordan det gikk med gutten.
Så jeg stanser og løper bort til bylten som ligger der, urørlig.
Ingen åpne sår, ikke noe blod, og heller ingen pust.
Han var død.
Jeg så opp, og det kom flere biler, og folk, og nå var det om å gjøre å komme seg unna.
Matatuen hadde stoppet lenger nedi bakken, og jeg ropte til sjåføren i det jeg kjørte forbi at jeg kom til å rapportere til nærmeste politipost.

Hvem vet hva som kunne ha skjedd om vi hadde satt i gang med gjenopplivning
Mobben er brutal, og det er god grunn til å frykte den.